Hvert år i desember behandler de folkevalgte i fylkeskommunen saken om såkalt «rullering av opplæringstilbudet», altså hvilke skoletilbud som ungdom og voksne i Troms skal kunne søke på. Dette er en sak som på flere måter kan belyse situasjonen for den videregående skolen i den kommende Troms fylkeskommune.

Forslaget til opplæringstilbud kunne vært hyggeligere lesning, for å si det diplomatisk: skoletilbud kuttes. Dessverre er forskjønnende omskrivninger ikke noe nytt i politikken, noe denne saken så betimelig viser. Mannen i gata kunne nemlig falt for fristelsen til å tro at det handler om å gi og ta, et slags nullsumspill, men beklageligvis for alle som verdsetter skolens betydning ville «kutt i opplæringstilbudet» vært en mer beskrivende tittel enn «rullering av opplæringstilbudet». Vi i skolen er om ikke annet glad hvis vi får fortalt noe i et presist og korrekt språk.

Begrunnelsen for kuttene er i all hovedsak todelt. For det første er det et ønske om å tilpasse tilbudet ut fra antall elever i fylket, det er snakk om å få til en bedre oppfylling av klassene.

Dette kunne vi vært tilbøyelig til å si var rimelig, hvis det kun var snakk om ikke å videreføre tilbud uten søkere. Men da mister man av syne at det faktisk er politisk bestemt hva som er å regne som en oppfylt klasse, akkurat nå satt til 30 elever på studiespesialiserende og 15 på yrkesfag. Antallet er ikke en naturgitt størrelse, ei heller ikke basert på en god pedagogisk begrunnelse og kunne derfor vært et annet. Et lavere krav til oppfylling ville ført til flere fulle klasser, bedre muligheter for å videreføre fag og desto bedre rammer for god opplæring, men det ville naturligvis kommet med en prislapp.

For det andre er det et behov for å tilpasse tilbudet de økonomiske rammene skolene er tildelt av våre politikere; en økonom ville kanskje sagt at det handler om å utnytte stordriftsfordeler. Det handler om større klasser, mindre valgfrihet innenfor programfagområder og færre tilbud for ungdommen i distriktet, om de da ikke lar seg friste av et stående tilbud om å pakke kofferten og søke seg til en annen skole med tilhørende bokostnader.

Mer edruelig sagt skal skolesektoren spare inn omkring 12 millioner dette budsjettåret gjennom en reduksjon på totalt 7 klasser. Et antall som i likhet med navnet rullering skyggelegger alvoret for enkelte skoler, da totalen viser til antall reduksjoner spredt på noen av de tolv videregående skolene og voksenopplæringen, og antall igangsatte tilbud på ikke nødvendigvis de samme skolene. Enkelte skoler blir rett og slett rammet av et hardt slag som vil få konsekvenser for skolens elever, ansatte og region.

Da kan vi tillate oss å spørre hvordan våre politikere tenker at strategiplanen til den videregående opplæringen, med sitt slagord «Lyst til å bli. Lyst til å lære. Lyst til å være» skal bli noe mer enn en hul frase.

Hvis tilbud i distriktet kuttes, er det snart ikke en værende plass å bli for mange. Hvis klasser kuttes, vil færre kunne utforske og lære noe i mange programfag. Hvis de totale økonomiske rammene ikke økes, vil ikke skolen bli en plass å være for alle våre unge og voksne, i og med en nedbygging av elev- og rådgivertjeneste og andre lovpålagte og ikke-lovpålagte oppgaver. Og da vil de nasjonale målene om å forhindre utenforskap og frafall i skolen bli enda mer krevende å oppnå.

Vi i Utdanningsforbundet Troms håper derfor våre kommende fylkespolitikere bruker tiden fram til desember til å gjøre seg godt kjent med situasjonen i den videregående skolen. Det er de som skal legge til rette for at i underkant av 6.000 unge og voksne i fylket får den beste skolen i landet. Det er de som skal legge til rette for at både byer og distrikter er attraktive plasser å bo på, noe de kan gjøre ved å sikre en desentralisert skolestruktur. Det er de som skal være den mest ansvarlige og attraktive arbeidsgiveren for oppimot 2.000 ansatte i skolen.

Et slik oppdrag krever politisk vilje og handlekraft, hvis ikke kan vi vinke farvel til den videregående skolen slik vi hadde håpet at den skulle bli. For det holder ikke at den eneste politiske seieren våre skoleelever skal nyte godt av er gratis grøt til frokost, vi må kunne forvente salt også.