Jeg liker ikke å gi meg. Det er ikke noe unikt i det utsagnet, men når det kommer til det opplagte ønsket om å få bygget Nord-Norgebanen, synes det mer og mer som et stadig fjernere prosjekt å få gjennomført. Sånn i den virkelige verden. Og jeg hater å skrive det, fordi jeg så lenge har levd i troen.

Likevel er drømmen om et land som bindes sammen av jernbane åpenbart bare verbal konfetti politikere slenger om seg når de skal ha litt god stemning i festlig lag. For det kommer aldri til å skje.

Det har vært så mange tilbakeslag og skuffelser i debatten om det evinnelige toget i nord, at denne kampen virker mer og mer meningsløs å bruke energi på. Undertegnede har vært en ivrig tilhenger av utbygging av jernbanen fra Fauske og nordover, og synes det politiske Norge har vært både feig, unnvikende og lite visjonære her i gården.

Jeg aner ikke hvor mange kommentarer jeg har skrevet om dette, for det er en sak som lenge har provosert meg voldsomt, at viljen fra både sentralmyndigheter og Nord-Norgebenken på Stortinget til bokstavelig talt å dra i samme retning, har vært så bedrøvelig fraværende.

I Bodø er de livredde for å bli en blindtarm ute i vest. I Narvik er frykten for å bli en mellomstasjon til Tromsø, og kun en utstikker til Sverige, fruktansvärd. I en offentlig rapport Jernbanedirektoratet utarbeidet for Samferdselsdepartementet i 2019, var det også redegjort for et alternativ med et sidespor til Harstad. Å si at dette utløste ekstatiske heiarop fra lokalpressen i Harstad, eller elleville jubelbrøl i gatene fra Selve Folket, er nok en liten overdrivelse.

Entusiasmen og iveren etter å binde landsdelen sammen i skinner og sviller er nok størst her man selv sitter, i Tromsø, der en ærverdig brun pub som heter Jernbanen fortsatt er det nærmeste vi kommer noe som ligner.

Ved forrige kommunestyre- og fylkestingsvalg ble plutselig Nord-Norgebanen et brennhett tema. Under en direktesendt NRK-debatt i Ishavsbyen ble det til og med en overraskende enighet mellom SVs Torgeir Knag Fylkesnes og Frps Per-Willy Amundsen om at dette toget, det vil vi jaggu ha. Senterpartiet kastet seg inn i dansen. De ville plutselig også ha tog. Det var i de dager hvor Sp levde med meningsmålinger og prosenttall som i dag ville blitt mottatt med gruppeonani sentralt i Arbeiderpartiet.

Nevnte Arbeiderpartiet kom omsider diltende, smått haltende, etter. Den nytilslåtte nestlederen Bjørnar Skjæran varslet først i Klassekampen sent i august 2019 at han lovet å kjempe for Nord-Norgebanen, hele sulamitten, fra Fauske via Narvik til Tromsø, og med sidearm til Harstad.

Uka etter kom partileder Jonas Gahr Støre til Tromsø og ville være med å danse, men i et intervju med iTromsø, der budskapet skulle slenges inn og overbevise nordboerne, snakket han i ganske vage vendinger om sånn derre tog i nord absolutt høres kult ut, men at det vil bli fryktelig dyrt, og at dette må man nok utrede ytterligere. Ordet nordområdene ble garantert nevnt mange ganger.

Hvis man hadde satt av én million kroner hver gang man bestemte seg for å lage ytterligere en utredning for bygging av Nord-Norgebanen, kunne vi etter alt å dømme finansiert hele prosjektet for lenge siden, sannsynligvis med sidespor til hvert eneste hus i hele landsdelen, øysamfunnene inklusive.

Det er ikke mangelen på utredninger som er problemet med dette fremsynte samferdselsløftet. Det er heller den komplette mangelen på visjoner og politisk handlekraft fra styringspartiene, de som tradisjonelt har sittet på makten i Norge.

Det er 65 år siden toget kom til Fauske. Det er jaggu mange utredninger, regjeringer, politiske konstellasjoner, økonomiske kriser og oppgangstider siden. Og det er mange nasjonale transportplaner, motorveier, tunneler, broer og sykkelstier siden. Vi har til og med hatt en statsminister som heller ville vente på førerløse og kunstig intelligens-styrte semitrailere i persontrafikken, enn å planlegge for ei fremtid med tog.

Nord-Norgebanen, derimot, har ikke blitt bygget én meter lenger nord siden 1958. Og selv om togene som går der ikke lenger går på kull og damp, er det dieseldrevne lokomotiv som snart er klare for teknisk museum.

Når Tromsøs ordfører, Gunnar Wilhelmsen, torsdag skulle tale til Arbeiderpartiets landsmøte, dro han likevel frem dette toget, at nå skulle vi pinadø ha tog til nord. «Nå må vi først bygge strekningen Narvik-Tromsø», innledet han. Så skal angivelig resten av landet kobles på, sånn etter hvert.

«Jeg vil takke dere for det fremtidsrettede og modige vedtaket sist landsmøte om å jobbe for å realisere Nord-Norgebanen», sa han deretter, nå med fornavns nevnelse til statsministeren. Nå er ordet modig åpenbart utsatt for samme devaluering som den norske krona, for det er lite i Arbeiderpartiets egne vedtekter som tyder på at spaden for dette samferdselsprosjektet vil settes i jorda med Aps velsignelse.

«Og så er det et spørsmål om Nato skal være med på den finansieringen siden det nå også gjelder Sverige og Finland», tilføyde Wilhelmsen. Vi skal altså bygge jernbane – og noen andre skal betale for det. Litt sånn som den muren sør i USA.

Det er ingen grunn til å slikke skoene til verken Jonas eller sentralledelsen i Arbeiderpartiet for det angivelige motet og modigheten i denne saken. Jeg har lett med lys og lykte i det forholdsvis fyldige partiprogrammet deres, og med forbehold om at jeg ikke er så himla god til å lete, er det kun under punktet «Nordområdene: En ny giv» at ordet jernbane, i betydningen «jernbane i nord», forekommer. Én gang. I ett avsnitt.

Etter masse forbehold, blant annet at det også «må på plass et grundig beslutningsgrunnlag», altså enda flere utredninger, slenges til slutt det uforpliktende slagordet «[…] slik at vi bringer prosjektet fremover med mål om å realisere Nord-Norgebanen» ut i luften.

Man skal være bra anlagt med naiv optimisme, og usvikelig tro på at slagord resulterer i politisk handling, for å bli dirrende optimistisk på Nord-Norgebanens vegne av dette. Derfor fremstår Gunnar Wilhelmsens drømmerier på partiets, landsdelens og nasjonens vegne som nokså fjerne, om ikke helt i «mad professor»-land, slik tegner Odd Klaudius fremstiller ham. Simpelthen fordi det ikke er tilstrekkelige politiske krefter eller vilje i partiet hans til å sette i gang med byggingen.

Med Fosen-saken friskt i minne, en sak som fortsatt er et blødende sår for regjeringen, kan man jo bare forestille seg hvilke utfordringer bygging av en jernbanetrasé for hurtigtog over mange hundre kilometer, midt i mange sentrale beiteområder for rein, kommer til å møte.

Jernbane i nord er en god idé. Gunnar Wilhelmsen har også gode grunner til å trekke Nato og den nye, geopolitiske situasjonen inn i folden. Infrastruktur og bygging av vei og jernbane er svært vesentlig i en opprustning som vi nå er pokka nødt til å bevilge penger til.

At disse pengene da heller blir brukt på oppgraderinger av flyplasser og havner er betydelig mer sannsynlig. Når vi også har fylkesveier som i dag er i så elendig forfatning at legestanden anbefaler folk å kjøre der med nyrebelte, sånn for sikkerhets skyld, er nok dette toget, det helvetes toget og den helvetes jernbanen, noe som kommer til å forbli et tema kun egnet for landsmøtetaler og pliktskyldige almisser, godt skjult i tettskrevne partiprogram.