Politikk er gjerne definert som å gjøre avveininger mellom ulike interesser i samfunnet, og noen ganger må man vurdere barnas beste opp mot de voksnes beste. Men gjør vi i dag en rimelig avveining når det gjelder identiteten til nyfødte barn? Er ikke tiden moden for at samfunnet sørger for at alle barn får vite sannheten om sitt biologiske opphav? Eller skal vi fortsette med en tusen år gammel tradisjon som gir rom for at enkelte barn blir ønsket velkommen til denne verden med en gedigen livsløgn – en løgn som når som helst kan bli avslørt, med eller uten barnets viten og vilje, og som kan påføre barnet dype psykologiske skader for livet? Vi foreslår å utvide dagens ordning med bekreftelse av biologisk opphav etter barnets fødsel til å gjelde samtlige nyfødte i Norge.

Et barns rett til «å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem» og myndighetenes plikt til «å respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder statsborgerskap, navn og familieforhold» har lenge vært nedfelt i internasjonale menneskerettigheter, senest i FNs barnekonvensjon artikkel 7 og 8. Denne konvensjonen er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven, hvor det slås fast at den har forrang fremfor annen norsk lovgivning. Men hvordan skal et barn kunne «kjenne sine foreldre» uten først å vite sannheten om hvem de er?

For de flest av oss er behovet for å vite hvem vi er, dypt forankret langt inne i sjelen, og vi stiller fra tid til annen det eksistensielle spørsmålet «Hvem er jeg?» Svaret kan selvsagt ha mange fasetter, både materielt og åndelig, men når det kommer til biologien, kan et direkte opphav i dag fastsettes med 99,9999% sikkerhet ved bruk av en enkel og ufarlig dna-test.

De færreste av oss trenger imidlertid en slik bekreftelse. Bakgrunnen for forslaget er derfor ikke omfanget av problemet med feilaktig farskap – selv om det antakelig gjelder

5-10% av befolkningen – men de enorme konsekvenser det vanligvis får for dem som finner ut at de ikke er den de trodde de var: Disse menneskene kan komme inn i en dyp identitetskrise, som forsterkes ved å ha oppdaget «løgnen» som ens egen mor har sittet på i lang tid. I noen tilfeller «mister» man nærheten ikke bare til den man trodde var sin egen far, men også til sin egen mor, som følge av det tillitsbrudd barnet opplever. I tillegg føler enkelte behov for å starte en intens jakt på den riktige faren. På toppen av det hele er det slik at avsløringer ofte skjer i ellers vanskelige livssituasjoner som ved foreldrenes samlivsbrudd, dødsfall eller barnevernssak. Obligatorisk bekreftelse på opphav ved fødsel kan sees på som en vaksine mot overraskelser senere i livet.

Lovgiver har et valg mellom dagens ordning som gir spillerom for løgn og en fremtidig ordning som fastslår sannheten. Ut fra et etisk perspektiv bør sannheten være vår rettesnor på dette feltet som på andre samfunnsområder. Det kan selvsagt være vanskelig for mange å håndtere sannheten, men erfaring tilsier at i det lange løp er det lettere for alle å leve med sannheten enn med en livsløgn – en løgn som attpåtil kan bli avslørt når som helst ved hjelp av et brukt melkeglass og 2000 kroner i hånden.

Rutiner for fastsettelse av farskap er også et spørsmål om barnets tilknytningsprosess til far. I dag tar det 4–6 måneder å få etablert farskap dersom mor nekter å samarbeide. Deretter kan det ta 2–6 måneder før det foreligger en rettskraftig dom som grunnlag for et eventuelt opptrappingssamvær for barnet med sin far og hans familie. En obligatorisk og rask prosedyre like etter fødsel vil redusere barnets ventetid på far med 99%.

I tillegg vil dette fjerne en kilde til konflikt mellom foreldrene. En begjæring om farskapstest vil mor naturlig nok oppleve som en mistillit til henne. Og selv om mor skulle ha rett, kan kjæresteforholdet allerede ha blitt ødelagt når resultatet er klart. Barnet er også tjent med at far føler trygghet for at avkommet virkelig er hans, slik at han går i inn papparollen med full tyngde og grenseløs kjærlighet fra dag tre, når teste analysen foreligger.

I tillegg til juridiske og etiske argumenter, er medisinske momenter vel så viktig. Dersom legen ikke finner ut av hva som feiler deg, vil han ofte kartlegge arvelige sykdommer i familien. En liten kuriositet her er at kyr i Norge faktisk blir bedre ivaretatt enn mennesker når det gjelder rutiner for å vurdere sykdomstilfeller opp mot arvelige sykdommer.

Et annet medisinsk aspekt er hvordan manglende kunnskap om biologisk opphav kan føre til at halvsøsken får barn uten selv å vite at de er beslektet. Det hender av og til i små lokalsamfunn at barn med ukjent far krever av sin mor å få vite hvem faren er, for å slippe tanken på å ha sex med sin egen halvsøster eller -bror.

I dag stiller myndighetene krav til bekreftelse på biologisk opphav for alle barn født av norske menn i utlandet, samt tilsvarende for hele familien for en del asylsøkere og innvandrere. I tillegg pålegger myndighetene jordmødre å ta biologisk prøve av samtlige nyfødte i landet. En utvidelse av denne praksisen til et allment krav om bekreftelse på biologisk opphav, burde derfor ikke være et stort steg å ta for våre politikere – dersom sannheten er deres rettesnor i livet ...