«Hvem er kirka til for?», spør Martin Brynjulfsen i et leserinnlegg i iTromsø. Han opplevde nylig en fars verste mareritt – at eget barn brått dør. Og midt i sorgen opplever han også at sønnen ikke kan bli gravlagt fra Tromsdalen kirke – fordi kirka har inngått forpliktelser om å ta imot turister gjennom hele uken.

Historien er egentlig bare trist. Brynjulfsen påpeker at sønnen, Bjørn-Christian Wiik, både var døpt og konfirmert i nettopp Tromsdalen kirke – og at han i tillegg også har bidratt med å spille der i en rekke begravelser. Som Brynjulfsen skriver om sønnen: «Han var et sognebarn så godt som noen».

Videre stiller han det høyst betimelige spørsmålet: «Prioritere turister foran et sognebarn som er på sin siste reise?»

Selv om det neppe er et ønske, er det i realiteten nettopp det Tromsdalen kirke har gjort i denne saken.

Det er selvfølgelig fint og flott at Ishavskatedralen er åpen og tilgjengelig for både fastboende og alle mulige slags tilreisende (at kirka riktignok krever inngangspenger, skal vi la ligge i denne omgang). Kirka er utvilsomt et flott skue der den ligger, både uten- og innefra, og er jo uten sammenligning Tromsøs mest ikoniske bygning.

Den bør både sees og oppleves, og det er verken rart eller vanskelig å forstå at både kirke og menighet ønsker å vise den fram.

Like selvsagt burde det være at mottakelse av turister, enten det er tilfeldig besøkende eller organiserte grupper, ikke kan fortrenge normale kirkelige handlinger som en begravelse. At man tillater at kirka bookes nærmest som en hvilken som helst annen turistattraksjon, med det resultat at tromsøfolk må begrave sine kjære i andre kirker enn den de har kjær og føler de hører til, er like oppsiktsvekkende som det er dumt.

Vi har slett ikke inntrykk av at kirka som institusjon og trosfellesskap har vært i medgang de siste tiårene. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser i hvert fall at antall medlemmer av Den norske kirke sakte, men sikkert går nedover, samtidig som det både blir døpt og konfirmert stadig færre i statskirka. Det er neppe noen grunn til å tro at situasjonen er voldsomt annerledes i Tromsø.

Kirken har likevel en stor betydning for de – tross alt – relativt mange kirkemedlemmene. Det viser seg under høytider, kanskje spesielt julehøytiden, og ikke minst under viktige seremonier som dåp, konfirmasjon, giftermål – og begravelser

Det er neppe av vond vilje, men når kirka fremfor helt sentrale seremonier i folks liv velger å prioritere turistbesøk, fremstår det som om «børs» er blitt viktigere enn «katedral». For man må nesten anta at det i tillegg til gleden over å vise turistene rundt i arkitekt Jan Inge Hovigs mesterverk, også fins en annen motivasjon – nemlig å hente inn penger til kirkekassa.

Sikkert sårt tiltrengte penger, men denne saken viser hvor vanskelig kombinasjonen børs og katedral er – og vel har vært gjennom alle tider. Vi må jo anta at det var en god grunn til at Jesus i sin tid skal ha jaget ut alle som solgte og kjøpte inne i tempelet.