1 – Okta
Det hendte en 17. mai for to-tre år siden og det var en episode jeg ikke kommer til å glemme. Det var året etter at en fem år gammel samisk gutt hadde blitt hetset i et 17. mai-tog i Bodø. Vi var ute i Storgata, jeg og mine to gutter, som da var i barnehagealder. Midt i folkemengden utbrøt en av guttene: «Mamma, hvorfor har noen samiske flagg? Dette er jo Norge. Da skal det være norske flagg».
Han sa det høyt. Midt i Storgata, selvfølgelig rett foran noen bekjente.
Skammen. Jeg kan fortsatt kjenne på den. Sa mitt barn virkelig dette? Også du, min sønn!
En, to, tre. Okta, goekte, golbma. Siden denne episoden har det skjedd små endringer, små hendelser og små skritt, som etter hvert har snudd på opplevelser, holdninger og møter.
2 – Guoekte
Vi måtte åpenbart ta praten. Den om Norge og likeverd og hvorfor samiske flagg er greit.
«Vi er også samiske», sa jeg, men min sønn så rart på meg og svarte konstaterende:
«Nei. Vi er norske».
Jeg hadde ingen enkel oppgave foran meg.
3- Golbma
En kveld fortalte jeg min sønn om familiehistorien vår. At oldeforeldrene mine var samiske. Jeg fortalte om moren til bestemoren min som snakket samisk, men at de som styrte landet bestemte at hun ikke fikk snakke språket sitt.
Hun ble tvunget til å snakke norsk, og kanskje kunne vi ha snakket samisk, hvis mine oldeforeldre hadde fått lov til det. Men vi kan ikke. De som styrte landet tvang oldeforeldrene mine til å gi opp språket.
Da glimtet det i øynene til sønnen min.
«Vet du hva jeg skulle ha gjort hvis de som styrte landet hadde prøvd å gjøre det samme med meg? Jeg hadde sparka dem i ballene».
Det ballesparket ble starten på et nytt kapittel.
4 – Njealje
Sønnen min har ei samisk venninne. Plutselig hadde han også en samisk læremester. En dag kunne han telle til tre på samisk. Litt senere kunne han fem ord til, som «buorre idja, eadni». God natt, mamma.
Nå kan han rundt 20 ord og ønsker seg ei stor samisk sølje.
5 – Vihtta
Så sent som i januar var en kollega av meg på besøk hos broren sin. Han hadde meg seg sin samiskspråklige datter. Det ble en øyeåpner for de tre onkelungene hans. De konfronterte faren sin: «Hvorfor har du ikke lært oss samisk?»
Det virker kanskje ikke som så mye. Men det er stort. Det er verdt å legge merke til.
6 – Guhtta
I Tromsø bor familien Heim, som har klart noe uvanlig. De tre døtrene kan snakke flytende samisk. Foreldrene snakker ikke språket. Stella, den yngste datteren i familien, fortalte at flere av hennes klassekamerater gir uttrykk for at de gjerne vil lære seg samisk. De ber henne om å lære dem det. Stella storesøstre, Aurora og Sofia, har også venner som gladelig ville ha foretrukket å lære samisk i stedet for å ha nynorsk.
7- Čieža
Torsdag dukket det opp en pressemelding i innboksen. Norsk Institusjon for menneskerettigheter mener staten må gjøre mer for å beskytte samiske rettigheter mot både klimaendringer og naturinngrep. Det siste året har Fosen-saken ruvet i mediebildet blant samiske saker. Det er alvorlige og store prosesser som ruller og det brukes store ord og store bokstaver.
Det er nasjonal samisk lærerkrise og stor mangel på samiske pedagoger. I Tromsø vet man ikke hvordan man skal møte reindriftsproblematikken på Slettaelva, og det samiske barnehagetilbudet virker nesten å ha blitt en gordisk knute for kommunen. Jeg kunne ha fortsatt å liste opp utfordringer. Jeg er ikke naiv. Likevel tror jeg at selv med dette bakteppet går det an å ha håp.
8 – Gávcci
I fjor sommer skjedde det noe som har fått fart på sakene. Da Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram rapporten sin i juni var det mange som fulgte med. Siden har det vært ganske stille i nyhetsbildet. Innholdet i rapporten har ikke fylt avisspalter. Likevel har noe skjedd. UiT-historiker Ketil Zachariassen fortalte at kommisjonen, som han var en del av, har holdt foredrag i hele landet siden rapporten ble lagt fram.
Siden har NTNU gått ut og beklaget måten de har omtalt samer på. Offentlige etater bruker rapporten som utgangspunkt for å lære. Og jeg tror det har ført til at flere har blitt nysgjerrige på sin egen familiehistorie. Tromsø kvenforening har opplevd en medlemsvekst på over 50 prosent på et år. Det sier litt.
Bare siden i sommer synes jeg stadig oftere å se samiske sjal, samiske votter og samiske smykker blant tromsøfolk. Plagg for plagg omfavnes den samiske kulturen. Det skjer steg for steg. Disse små stegene gjør det lettere for mange flere å stille spørsmål ved familiehistorien og den nordnorske fortellingen. Det blir lettere å nærme seg den samiske kulturen. Samtidig virker det samiske miljøet å møte denne tilnærmingen med raushet – færre blir avvist eller skult på i sitt forsøk på å ta tilbake det tapte.
De små stegene er viktige. Det fikk jeg se senest i forrige uke. iTromsøs fotograf Ronald Johansen fortalte at han hele livet har trodd han var tredje generasjons bygutt. Han har funnet ut at det ikke stemmer helt, for faren hans ble født i Oldervika. – Det kan godt hende jeg er litt sjøsamisk, fortalte han. Alle som kjenner Ronald, eller som kjenner en bygutt, vet at det er et tegn på at noe er i ferd med å skje med Tromsø. Byen der «bona» måtte gå på andre siden av gata og samer omtrent ikke ble nevnt. Det er holdninger som endres, plagg for plagg og ord for ord.
9 – Ovcci
Jeg kan ikke huske at vi noen gang markerte 6. februar da jeg var barn. Ikke på skolen, ikke hjemme. Det var aldri et tema. Først da jeg gikk på videregående kan jeg huske følelsen av «dette er dagen vi spiser bidos». I fjor markerte familien min dagen for første gang. Min fornorskede familie. Det er fortsatt en rar følelse å tenke på at det samiske språket og kulturen har blitt så grundig utslettet på bare to generasjoner. Det er nesten uvirkelig.
Nettopp der ligger usikkerheten som jeg stadig møter i meg selv. Er vi virkelig samiske? Det er grunnen til at jeg ikke kommer til å delta på den offisielle markeringen av dagen. For vi har aldri vært en del av det samiske miljøet før. Hvordan skal vi plutselig kunne hoppe inn i det nå, som en historieløs, språkløs gjeng som bare vil være med på festen?
Det føles litt for skummelt, litt for mye. Vi må ta små, ustødige steg av gangen for å nærme oss på vårt eget vis for at vi en gang skal finne vår plass i feiringen. Vi følger med fra sidelinja, spente og nysgjerrige, men likevel ikke helt med. Ennå.
10 – Logi
I fjor hadde jeg for aller første gang kofte på 6. februar. Å ta på seg kofta kan være overveldende, fordi alle følelsene melder seg og svinger fram og tilbake, fra å være usikker og bekymret til å være spent og stolt.
Jeg hoppa i det. Det eneste jeg ble møtt med var komplimenter og gratulasjoner.
Da jeg skulle hente sønnen min på skolen, var det mange nysgjerrige førsteklassinger som så kofta og spurte: «Er du samisk?». Ikke på en nedlatende måte, men på en oppriktig og nysgjerrig måte. Én etter én fortalte flere av barna at de var halvt samiske, at bestemoren var samisk, at pappaen var samisk.
Litt etter litt snur det. Vi har kanskje ikke lagt merke til det, men barna vet litt mer. Nå gjør også bygutter det og stadig flere tromsøfolk. Okta, goekte, golbma, noe fint er i ferd med å skje. Det er virkelig verd å feire i dag.
Lihkku beivvin!