For første gang siden den kalde krigens slutt på 1990-tallet har forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål fått en reel tyngde på den europeiske dagsorden. I en internasjonal kontekst preget av russisk imperialisme og kinesisk våpenrasling er Vesten helt avhengig av en sterkere militær samhandling og oppbygging.

For et lite land som Norge i krysningen mellom stormaktenes interesser er dette en kritisk tid som krever både politisk vilje og strategisk tenkning fra våre myndigheter. For min generasjon er nasjonal sikkerhet blitt et av de viktigste politikkområdene. Vi må nå finne ut av hvordan Norge kan sikres på en best mulig måte i en mer urolig og omskiftende verden.

Statens viktigste oppgave er som kjent å beskytte landets grenser og borgere mot trusler. Dette utføres ved å systematisk styrke Norges tåleevne på et strukturelt og finansielt nivå.

For det første må landets myndigheter styrke Forsvaret gjennom økte investeringer, og ved å innkalle en større del av befolkningen til førstegangstjenesten. Vår langsiktige sikring mot eksterne trusler ivaretas gjennom en sterk forsvarsevne, men også gjennom en velutviklet kampvilje i landets befolkning.

Flere bør delta i beskyttelsen av landet vårt. Et statsborgerskap i Norge gir enhver av oss mange goder og stor frihet, men denne samfunnskontrakten forplikter, ikke minst i krise og krig. Vi må sammen gjøre landet vårt rustet for diverse «påkjennelser».

Jeg håper at Forsvaret og norsk beredskap prioriteres høyt av våre myndigheter også etter at Ukraina-krigen og den spente sikkerhetspolitiske situasjonen på kontinentet en gang tar slutt.

Som for andre områder av forsvarspolitikken bør våre politikere lytte til sine kollegaer i Helsinki. I motsetning til andre europeiske land valgte ikke Finland å kutte i sine forsvarsbudsjetter etter den kalde krigen. Landet i øst kaller inn 20.000 til sin førstegangstjeneste, til sammenligning kalles 9000 inn i Norge. Finland har også en reservestyrke på over en halv million.

Vi har mye å lære av finnene, ikke minst på dette feltet. Finland bør være et eksempel til etterfølgelse i hvordan landet har bygget opp et robust invasjonsforsvar.

For det andre ivaretas Norges sikkerhet gjennom en klok alliansepolitikk og tette bilaterale forhold til stormaktene. Særlig er vårt forhold til USA helt avgjørende i denne sammenhengen, men norske politikere må samtidig ruste oss for mulige politiske skifter i Washington, D.C. Utenrikspolitikken er alltid i bevegelse, og stormaktenes interesser og behov forandrer seg like fort.

Slike politiske omveltninger kan ha direkte følger for land som Norge. At land lener seg på «utenrikspolitiske naturlover» er ingen god strategi. Trump-fraksjonen i det republikanske partiet har fortsatt en mektig tilstedeværelse, og kan sette sitt merke på amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk i årene som kommer. Norge bør ha supplement til de amerikanske sikkerhetsgarantiene (ikke alternativer) i perioder da dette kan bli aktuelt, løsningen kan ligge i Brussel.

EU har gradvis utviklet seg til en aktør å regne med i europeisk sikkerhetspolitikk. For meg er det noe merkelig at vi står utenfor et av de viktigste sikkerhetspolitiske aktørene i vår samtid.

Vår sikkerhet handler mye om å navigere nasjonale sikkerhetshensyn og interesser i en mer kompleks verdenssituasjon, dette gjøres i samarbeid med vår nære partner USA, gjennom NATO-alliansen og kanskje senere i EU.

Norges sikkerhet forvaltes på ulike nivåer og med forskjellige virkemidler, og må alltid være en politisk førsteprioritet. Mindre land med beskjedne militære handlingsrom som vårt må arbeide på en mer helhetlig, fleksibel og taktisk måte for å sikre oss sammenlignet med stormaktene.

I den nasjonale politikkutformingen bør våre politikere alltid huske på det gamle romerske uttrykket «Si vis pacem, para bellum», eller «Hvis du ønsker fred, vær da rustet til krig».