Det borgerlige kaoset, der den blåblå blokken i realiteten har en fasade med så mange sprekker at det virker umulig å stable på beina et reelt samarbeid etter valget, er for lengst en etablert oppfatning. Både internt hos dem det gjelder og blant velgerne.

Høyre og Anne Berit Figenschau er litt mer for enn mot bompenger, mens partneren, Bjørn-Gunnar Jørgensens Frp, gjentagende har banket inn budskapet om at det er helt uaktuelt for dem å samarbeide med et parti som er for den slags folkefiendtlige vederstyggeligheter.

Ved forrige korsvei fikk Jørgensen uventet motstand fra sin forgjenger, Frp-avhopperen Jan Blomseth og énsakspartiet NTB. Siden har sistnevnte tapt terreng, mens Frp har vokst. Formtoppen til Jørgensen lot til å komme litt for tidlig, men de ser likevel ut til å gjøre det godt på valgdagen. Under iTromsøs siste valgdebatt tirsdag fremsto til og med de to kamphanene som nære venner, samlet om én sak, og der begge snakket i tablåer i caps lock.

Særlig Jørgensen var i knallgodt slag og snakket direkte til partiets kjernevelgere, de som mener at enhver kritiker mot privatbilisme er en fiende av Folket og næringslivet. Med et selvsikkert glis og kjappe, kontante og slagordaktige replikker, lot han til å trives godt i protestrollen, og den har også hjulpet ham og Frp å vinne tilbake stemmer de mistet til nettopp Blomseth for fire år siden.

Når Jørgensen sier «sykkel», høres det ut som han snakker om en aggressiv kjønnssykdom. Han er en privatbilens mann, og velgerne er overhodet ikke i tvil om hvor de har ham. Bompengene skal bort, uansett hvor fjernt det er å få gjennomslag for det.

Den store spliden mellom Frp og Høyre later uansett til å umuliggjøre en borgerlig blokk som kan vippe ordfører Gunnar Wilhelmsen ut av maktens korridorer og over til et liv i opposisjonen, som er noe av et marerittscenario for «han Gunnar». Gunnar vil være sjef, styre kommunen og lede kommunestyret. Han har ikke gått inn i politikken for å lese gjennom sakspapirer, sitte i baksetet og se på at andre har hendene på rattet.

I hans første valg for fire år siden, var det en synlig urutinert politiker som entret manesjen. Debatt var en disiplin han åpenbart ikke behersket, og det var bare med et nødskrik, og etter tunge forhandlinger i korridorene med Senterpartiet, at han så vidt klarte å kapre ordførerkjedet etter det som var et historisk svakt valg for Ap i Troms, det dårligste siden 1925, altså på knapt hundre år.

Tiden i stolen har han brukt godt, samtidig som et internt kaos og lederflukt i Aps nemesis, Høyre, ufrivillig har bistått ham. Da iTromsø i november arrangerte en ren ordførerduell mellom Wilhelmsen og Figenschau, var det en fremoverlent, sikker og potent Wilhelmsen som tidvis herjet med den nyslåtte Høyre-kandidaten, Figenschau.

Tema for debatten var blant annet tilbud og utvikling ute i bydelene, situasjonen på boligmarkedet og barn og unges oppvekstsvilkår. Gunnar var stødig og god og inntok borgermesterrollen med fynd og klem.

På folkemøtet til NRK i Tromsø mandag denne uken var det minst to skritt tilbake for han Gunnar. Han stotret, rotet og fremsto som alt annet enn en samlende borgermester, mens «ho Anne Berit» fremsto rolig, lyttende og balansert.

Gunnar snakket hektisk og usammenhengende om alle i kommunen han til daglig snakker med, noe han tidligere har gjort med hell – på den lokale plattformen. I møte med programledere fra Oslo, i en riksdekkende sending, ble utsagn om at han hadde snakket masse med «han Geir» (Nav-leder i Tromsø, Geir Jakobsen) ufrivillig komisk. Der og da tenkte nok mange at denne valgkampen, den er sannelig min hatt ikke avgjort. Anne Berit kunne bare nyte situasjonen, snakke rolig og fremstå som den av dem med kontroll.

Det er likevel fristende å konkludere med at Gunnar med sin hær ligger såpass mange hestehoder foran den splittede opposisjonen, at det blir vanskelig, enn si for vanskelig, å sette sammen et reelt alternativ.

Tror Anne Berit selv genuint på en seier nå? Og hva tror de i egne, interne rekker i Høyre? Er hele partiet bak henne? Det virker i hvert fall ikke sånn. Striden om bompenger innad i Høyre ligner på den Sp har slitt med de siste årene. Og det spørs også hvor vellykket strategien har vært med å kjøre på med ny Kvaløya-forbindelse, med tunnel og bygging av et nytt boligfelt i Håkøybotn, har vært.

Hvor mange av velgerne i kommunen har egentlig dette som viktigste sak? Høyre har brukt vanvittig mye energi og politisk kapital på vyene om en svindyr tunnel til et imaginært boligfelt som neppe kommer til å være løsningen for sykepleiere, enslige forsørgere eller andre som sliter med å komme seg inn på boligmarkedet. Tunnelen har mer fremstått som en trumpsk parodi: «Vi skal bygge en stor og dyr tunnel, og noen andre – Han Stat, og utbyggerne selv! – skal betale for den».

Nå har også Ap fått Rødt med på laget, som flere målinger antyder at vil få inn tre mandater i kommunestyret (mot de to de har nå). Deres «krav» for å bli med i den rødgrønne konstellasjonen virker heller ikke å være sterkt ufravikelige. For å parafrasere Groucho Marx: «Vi har våre krav! Hvis dere ikke støtter dem, har vi noen andre».

Kommer så Gunnar til å beholde makta? Ja, det meste tyder på det. Det har likevel skjedd underligere mirakel i politikken. En svak debatt på TV har neppe så mye å si. «Han Gunnar» er fortsatt «Han Gunnar» for sine kjernevelgerne. Da må vi heller se hvilke lurvete og syke kaniner sentralmakta klarer å dra opp av hatten den siste uka.

Vel er det et lokalvalg, men når den sittende sentralmakta, representert ved Gunnars eget parti, legger ut det ene selvskuddet etter det andre, kan Anne Berits beste taktikk den siste uken være bare å lene seg tilbake og la Jonas Gahr Støre, Anniken Huitfeldt og Gunnar skade seg selv fra innsiden.