Det kan oppleves umulig å bli fri fra vold. Volden har en tendens til å forfølge deg resten av livet. Barn som må ha samvær med en voldelig forelder, opplever å bli systematisk motarbeidet av et regelverk tilpasset voksne. For hvor fri er barna og en voldsutsatt forelder når samværet må deles med en voldelig eks?

Barnevernloven fastslår at hvis samvær ikke er til barns beste, så skal det nektes. Likevel sendes barn til kjente voldsutøvere hver eneste dag, fordi voldsutøver har krav på samvær. Voksenbehovet for samvær trumfer altså beskyttelsen av barn. Vi belaster barna med mulig voldseksponering mens vi bruker tid på å bevise at volden er til stede, og setter dem i akutt risiko for negativ psykisk helseutvikling.

Som oftest går tiden uten at vi klarer å bevise volden. Statistikken vi ender opp med er et uttrykk for et hjelpesystem som har abdisert fra ansvaret sitt. Særlig siden vi vet at latenstiden fra volden blir oppdaget til symptomene vises kan være lang – ofte årelang – og målet om å komme «tidlig inn» blir fjernere for hvert eneste samvær barnet har med voldsutøveren.

Den mest høyfrekvente formen for vold er den milde formen, som ofte kan være vanskelig å bevise. Det strenge beviskravet fører til at mange saker om vold og overgrep blir henlagt. Det er økning i antall henleggelser i saker med vold, og 70 % av anmeldelsene blir nå henlagt. Videre synker oppklaringsprosenten, og er nå nede på under en fjerdedel av sakene. 7 prosent av alle anmeldelser av familievold er avvist som ikke-lovbrudd.

Når du strever med konsekvensene av vold i eget liv, kan vissheten om at saken sannsynligvis blir henlagt gjøre det langt mindre aktuelt å anmelde. For hva står du igjen med når du får saken henlagt? Mange opplever det som en renvasking av volden, og et enda dårligere utgangspunkt for beskyttelse av barna som må ha samvær med mistenkt voldsutøver.

55 prosent av alle anmeldelser på mishandling i nære relasjoner, og 38 prosent av anmeldelsene av andre typer familievold, er henlagt på grunn av manglende bevis. I tillegg har det vært en nedgang i antall tilfeller av anmeldt vold i nære relasjoner.

Barnas Havarikommisjon-rapporten fra januar 2023 slo fast at det er store mangler i rettssikkerheten til barn som er utsatt for vold og overgrep. Resultatet er at disse barna ikke får den beskyttelsen og ivaretakelsen de trenger og har krav på. Samværssaker der det er mistanke om vold inneholder ofte svært komplekse problemstillinger. Prosessen fram til gode ordninger til det beste for barnet kan bli både vanskelig og langvarig, med mange runder i rettsapparatet.

Det er svært belastende for barn å leve med en uavklart samværsordning over tid, og dette er en tilleggsbelastning til selve volden. Forskningen viser også at mild vold eskalerer når barnet blir eldre, dersom familien ikke får hjelp og veiledning. Da må vi legge til rette for midlertidige samværsløsninger som ikke er sårbare for politiets ressurssituasjon, samhandlingsutfordringer i hjelpetjenestene og konflikter i familien. Vi må også tenke grundig gjennom hvem samværet er til for.

Vi kan ikke ha sektorprinsipp når det kommer til vold og overgrep. Vi må ut av siloene og se disse problemene på tvers og under ett, både lokalt og nasjonalt, hvis vi skal ha noen sjanse til å avverge og hjelpe. Problemstillingen angår alle, og er et av de folkehelseproblemene som ødelegger helsa både psykisk og fysisk, i tillegg til å øke sårbarheten vår livet ut. Det finnes ingen forskning som viser at vold har noen positiv effekt. Målet må derfor være å sette alle barn fri fra vold.

Det er i dag mange som kan mye om vold mot barn, konsekvensene av dette, hvordan motvirke det, bygge motstandskraft, hvordan skape trygge samvær og hvordan foreldre selv kan få hjelp til å bli trygge omsorgspersoner. Barnevernet sitter med mye kunnskap, politiet kjenner til mange av disse mekanismene, ATV har utrolig gode hjelpemidler til voksne, helsepersonell til konsekvensene i alle former og stillinger. Alle må jobbe mer sammen.

Barnas Havarikommisjon foreslår derfor et forsterket tilbud til alle de som står i disse vanskelige sakene – samvær etter vold. Forslaget er at et tverrfaglig team så tidlig som mulig skal vurdere situasjonen i familien. Tenk om politiet, barnevernet, helse, ATV og andre gode hjelpere kunne satt sine kloke hoder sammen for å se på følgende: Hva er best for barna? Da hadde langt færre barn endt opp i samværssituasjoner vi vet er skadelige for dem, og vi ville investert i en fremtidig positiv psykisk helseutvikling.

Det er ikke kunnskap som mangler – det er vilje; Viljen til å sette barna først, til å sette barnas rett til beskyttelse høyere enn voksnes rett til å få det som de vil. Vi som ser, snakker med og hjelper de voldsutsatte barna og ser konsekvensene på nært hold, vi fortsetter å heve stemmen – til det beste for barna.