Begivenhetene som startet 071023 har aktualisert behovet for å reise prinsipielle spørsmål knyttet til både palestinernes og israelernes situasjon. Mitt utgangspunkt er at rettferdighet både er nødvendig og mulig, og at all tale om at «konflikten» er uløselig, komplisert og uten håp dekker over at status quo skulle være den eneste løsningen.

Mer enn noe annet har begivenhetene etter 7/10 vist at tilstanden for palestinerne over tid har vært utålelig. Vi står nå ved et veiskille: situasjonen kan bli enda verre for palestinerne – og israelerne på sikt – dersom hevn og ensidig dominans fra Israel får dominere. Men det er også en mulighet til å gi likeverd og rettferdighet for helt vanlig okkuperte palestinere en sjanse.

Da den siste målingen av lykke ble gjort på den internasjonale lykkedagen var Israel på fjerdeplass (foran Norge: 7), mens Palestina var på 97-plass. Undersøkelsen oppfattes som seriøs og måler inntekt, forventet antall leveår, omsorg, frihet, sjenerøsitet og korrupsjon. Forskjellen mellom to folk som lever på tilnærmet det samme arealet er påtakelig. Hvorfor ble det slik? De fleste israelere lever i et vestlig samfunn slik vi kjenner det fra Norge, mens et stort flertall av palestinerne lever på 75 året en ussel tilværelse i flyktningleirer spredd rundt på Vestbredden, Gaza, Libanon, Syria og Jordan.

De gamle greske filosofene lærte oss at rett ikke kan bygges på makt. For rettferdighet kan ikke baseres på kjøpslåing eller tautrekking mellom en sterk og en svakere part, men på sannheten om likeverd for innbyggerne i Palestina og Israel. Oslo-avtalen var ikke en ordning basert på likeverd og rettferdighet. Den tok heller ikke for seg det sentrale punktet om innfrielse av flyktningenes rett til å vende tilbake eller bli kompensert.

Den grunnleggende urettferdigheten for palestinerne skjedde før og etter etablering av staten Israel 15 mai 1948. Da ble 15000 drept og 750 000 palestinere drevet bort fra sine hjem med vold. Massakrene i forkant (Deyr Yassin) skapte frykt i befolkningen om hva som kunne skje hvis de ikke fulgte de israelske militsenes ordre, samtidig som de ble lovet at evakueringen kun var midlertidig. Fra å være en fri nasjon med en stolt tradisjon ble palestinerne gjort til et folk av flyktninger, ribbet for alt de hadde. Husene og markene ble overtatt av israelerne. FN hadde vedtatt at området skulle deles i en israelsk og en palestinsk stat (delingsplanen), men det skjedde aldri, og Israel tok kontroll over mesteparten av arealet. I 1967 (seksdagerskrigen) erobret de resten av Palestina.

Nakba kalles katastrofen som skjedde i 1948, og som også har fortsatt inntil i dag, med at palestinere hele tiden frarøves sine hjem. Mange angret bittert på at de (1948) lot seg lure til å forlate sine hjem. Det sies at nå vil mange palestinere i Gaza ikke flykte for de israelske bombene nettopp fordi de frykter at de på nytt vil miste hjem og fedreland.

I utgangspunktet var palestinerne og jødene som bodde i Palestina før den storstilte og aggressive koloniseringen tok til (ca. år 1900) gode venner. De giftet seg og deltok i hverandres sosiale og religiøse sammenkomster. I den svenske boken NAKBA, katastrof innfor våra øgon (Bernt Hermele och Cato Lein) forteller en palestinsk flyktning: «Palestinska judar og araber levde sida vid sida. Araber gifta sig med judar og tvert om. De var våra venner, våra slektninger, vi beskyttede dom». Problemene oppsto med den sionistiske tankegangen fra slutten av 1800-tallet som innebar et nasjonalhjem i Palestina utelukkende for jødiske innbyggere. Konsekvensen var at palestinerne som bodde der fra før måtte fordrives. Men ikke alle jødene var enig i denne tankegangen.

Marek Edelman (1919-2009), nestleder og overlever fra det jødiske opprøret mot nazistene i 1943 ("Warsawaghettoen»), var et lysende eksempel. Han var medlem av det «General Jewish Labour Bund, som var et jødisk sosialistisk arbeiderparti, og markerte seg mot sionisme og for internasjonal solidaritet. Edelman tok avstand fra den form for apartheid han så i Israel. Samtidig som han var kritisk til deler av palestinernes taktikk, stilte han seg solidarisk med det palestinske opprøret på vegne av den kampen for frihet han selv hadde vært en viktig del av. Av disse grunner høstet Edelman sterk kritikk fra det israelske lederskapet – dette på tross av at han utvilsomt hadde ytt en stor innsats for sine landsmenn i Warsawaghettoen. (Gerard Stewart, Rebel, oktober 2018).

Dagens Israel er sterkt preget av ulike rettigheter for jøder og palestinere. Det viktigste er at alle jøder i hele verden ønskes velkommen for å etablere seg i det historiske Palestina, mens ingen palestiner har samme rettighet. Palestinerne møter diskriminering på alle livets områder, og de møtes av veisperringer over alt. Stadig blir de trakassert av militæret og bosettere. Barn fengsles, og hver dag blir folk drept etter konfrontasjoner med soldater og bosettere. Mulighetene for å livnære seg begrenses og tilværelsen blir stadig mer farefull og umulig. Amnesty har kalt dette systemet apartheid fordi det på mange måter ligner på Sør-Afrika før Mandela.

Det har både før og etter blitt laga mange fredsplaner, men problemet har dels vært at de ikke i tilstrekkelig grad har tatt palestinernes rettigheter på alvor, dels at de israelske lederne har nektet å forplikte seg. Israel har i løpet av flere kriger erobret land og siden nektet å følge FNs resolusjoner. De har satset på at tiden skal gå og at det internasjonale samfunnet til slutt skal måtte akseptere at palestinernes rettigheter overkjøres. Gradvis har de satset på å gjøre situasjonen for palestinerne ulevelig samtidig som Israel gis full tilgang i alle mulige sammenhenger, og der slike fenomener som Grand Prix blir et tydelig eksempel på hvem som anses verdig å tilhøre det gode selskap.

Men palestinerne nekter å glemme uretten, og de vil ikke bare være ofre som da 1700 flyktninger ble slaktet ned i flyktningleirene Sabra og Chatilla i 1982. Flere ganger har de gjort opprør, slik som i den første intifadaen (1987-1991), den andre intifadaen (2000–2005) og i The Great March of Return (Gaza 2018-2019). I den samme boken jeg tidligere henviste til sier en gammel palestiner: «Jag gikk med i Fatah 1969. Jag tycker inte om krig, men jag tycker om mitt land. Motstand er fortfarende nødvendigst, ettersom vi vil ha tilbake vårt land. GE oss vårt land, och vi skal sluta slåss. Vi har pratat i 45 år, men inte fått någonting. Alla palestiner drømmer om att återvenda til Filastin. Om inte jag får uppleva det, så mina barn. Om inte mina barn, så mina barnebarn». Vi ser nå at nye generasjoner tar del i motstanden, noe som er helt naturlig.

Enkelte vil hevde at det er urealistisk og naivt å arbeide for rettferdighet. De mener kanskje at man må innse at det er geopolitikk og militærmakt som til syvende og sist vil avgjøre folkenes fremtid, og at man da ikke kan unngå at undertrykte folk som palestinerne ofres. Men gang på gang ser vi at folkene selv vil ta hånd om sin egen skjebne, og at det eneste de ønsker er rettferdighet, ikke å dominere over andre, og palestinerne er intet unntak. Derfor er rettferdighet nødvendig – både for palestinere og israelere. Folke Bernadotte som var FNS meglingsmann i 1948 arbeidet for en mer rettferdig delingsplan, men så ble han drept av en jødisk terrorgruppe. Han var et ideal, og det beste vi kan gjøre i dag er å ta opp arven etter han.

Dagens krigstilstand går ut over sivile både I Israel og Palestina. Men det er palestinerne som nå i størst grad blir rammet av en overmektig krigsmaskin støttet av USA. I 17 år har palestinerne i Gaza levd under en umenneskelig blokade og med stadige flyangrep der voksne og barn har blitt rammet. Palestinerne har i stor grad følt seg glemt av det internasjonale samfunnet. Vennskapet med Tromsø har imidlertid vært en liten åpning av trøst og solidaritet med verden utenfor. Innsamlingene til protesefabrikken har vært en viktig kilde til hjelp og inspirasjon. I mange år har folk fra Gaza reist hit og folk fra Tromsø har besøkt Gaza i kulturutveksling og menneskelig samvær. Dette har primært vært kontakt mellom mennesker. La oss opprettholde de gode relasjonene mellom folkene i Gaza og Tromsø. Særlig i farens stund. Når de trenger oss som mest