30.mars holdt FAKS Tromsø et arrangement med den tyske forfatteren og sosiologen Gabriele Kuby. Tematikken var den seksuelle revolusjonen og konsekvensene den har brakt med seg. Med tanke på at foredragsholder stilte seg kritisk til denne samfunnsutviklingen, var det ikke overraskende at talen endte opp med å både engasjere og provosere, som noen viselig formulerte det. Følgen av dette ble revnede plakater, anklager om ulike fobier, en protest med misfornøyde aktivister og 6 vektere til stede på arrangementet. Alt sammen på grunn av mange av hennes synspunkter som inntil ganske nylig har vært en del av hovedstrømmen av samfunnsdiskursen. "Oh, the times they are a-changing", som Dylan ville ha sagt.

Vi er foruroliget av den tiltagende tendensen til kansellering av meningsmotstandere. Bruken av alle svertende stempler som tenkes kan, alt i ens ærend for å diskreditere en taler, er veldig avslørende. Det minner i det hele tatt om amerikanske tilstander importert til en norsk kontekst.

Nettopp denne sensurerende tendensen og håndhevingen av politisk korrekthet på universiteter ønsker vi i FAKS å motvirke. Forsøkene på å stenge ned debatten, som vi så i forbindelse med Kuby-arrangementet, viser at vi som forening enda trengs. Dersom forutsetningen for et blomstrende demokrati er muligheten for å tilegne seg kunnskap fra ulike synspunkter, er vår forening en demokratisk bastion. Om media, akademia, eller aktivistgrupperinger skal ha myndighet til å begrense hvilke meninger som skal kunne uttales offentlig i et demokrati, har vi et de facto vokterråd, i likhet med den Islamske Republikken Iran. Det må være lov til å formidle og lære om også de tanker som aktivistene er uenige med.

FORMANN: Hans Hegelstad er formann for FAKS i Tromsø. Foto: Johannes Ytreberg Meløe

FAKS er en partipolitisk nøytral organisasjon som ønsker å fremme universitetets grunnverdier rundt akademisk diskurs og ytringsfrihet, og vi inviterer dermed periodevis foredragsholdere med meninger som kan oppfattes som kontroversielle. Dette er en vesentlig del av universitetets oppdrag, nemlig å åpne opp for kritikk av vedtatte sannheter. Vi ønsker også å påpeke at vi ikke nødvendigvis er enige i innholdet til foredragsholderne vi inviterer. Det handler imidlertid om å utvide meningskorridoren i norsk offentlighet. Derfor avviser vi blankt anklagen om at vi som forening står for det ene eller det andre, og at vi er noen form for ytterliggående politisk organisasjon.

FAKS ønsker med andre ord å heve takhøyden for diskurs på universitetet. Dette går ikke godt overens med den gjentatte påstanden at vi sperrer dører for meningsmotstandere. Dette stemmer imidlertid ikke. Dørene til Kuby-arrangementet sto åpne for alle som ønsket å delta på arrangementet, både aktivister og alminnelige deltakere. Flere kritikere var også til stede i salen. Dørene kunne derimot ikke bli stående åpne hele tiden, særlig med tanke på den høylytte musikken som ble spilt utenfor. Dørene hadde også smekklås, så når de først gikk igjen måtte man trykke på en knapp for å åpne opp igjen innenfra. Dette ble oppfattet av en vekter som at vi intensjonelt låste aktivistene ute. Underveis i foredraget var det også aktivister som gikk inn og ut for å henge opp regnbueflagg. De ble spurt om de ønsket å delta på arrangementet, men de hadde ingen interesse i det. Vandringen inn og ut var noe forstyrrende og en annen vekter var enig i at dette burde stoppe.

Det er mye snakk om Karl Popper og hans “toleransens paradoks” for tiden. Ofte har de som viser til ham grunnleggende misforstått Poppers posisjon, og i praksis byttet ham ut med Herbert Marcuse. Poppers argument er svært nyansert, og han er veldig bevisst på fallgruvene. Hans bruk av “strategisk intoleranse” er ment til å brukes i ekstreme tilfeller, og åpen diskusjon og samtale bør gjøres så lenge det er mulig. Marcuse har derimot et ganske annet konsept, som han kaller “repressive tolerance”. Han mener høyreideer kommer i veien for hans langsiktige prosjekt for å “frigjøre” menneskeheten. I den tjeneste mener han argumenter fra “høyre” bør forbys, noe han uttrykker eksplisitt. Mens Popper snakker fra en posisjon av ydmykhet og usikkerhet, snakker Marcuse fra en posisjon av overbevisning. Med andre ord, hans argument holder bare om man er helt enig med ham.

Det er også nyttig å vite at begrepet toleranse betyr noe annet i dag, i hvert fall på folkemunne, enn hva det betydde for 70 år siden. Tradisjonelt betydde toleranse å kunne leve med at andre gjorde eller mente ting man ikke likte eller var komfortabel med. At man faktisk ER uenige, er et premiss for at toleranse kan finne sted. Dette innebærer at kulturelle praksiser som man selv anser for hemmende bør tolereres, så lenge man ikke presser de på andre grupper. Men etter rettighetsrevolusjonene fra 1960-tallet og fremover, har det blitt vanlig å regne kulturers interne regler og grenser som intolerante, og man har drevet kampanjer for å stoppe slike praksiser. Oppsummert kan man si at før 1960-tallet betydde toleranse å respektere gruppers kollektive rett til å sette egne grenser, i dag betyr toleranse at grupper ikke har rett til å sette kollektive grenser.

Vi i FAKS ønsker å holde oss til sak, og å unngå useriøse personangrep og karakteristikker. Det samme kan neppe sies for en god del av aktivistene som dukket opp på arrangementet vårt, og flere av meningsartiklene som er publisert i ettertiden. Noen av aktivistene benyttet sjansen til å danse inn under foredraget for å rette langefingeren i retning mot foredragsholder. På arrangementet kunne man også høre merkelige påstander som at Kuby hadde "naziblod" fordi hun var niesen til den tyske fysikeren Werner Heisenberg. Da Kuby påpekte at dette var noen som var inngift i familien ble det ropt fra salen at dette bare var en bortforklaring. I samme gate ble det påstått at hennes anti-nazistiske far egentlig var en nazist. Ifølge en meningsytring som kom i etterkant av arrangementet er det tilsynelatende nok å være en tysker født i 1944 for å bli stemplet som nazist. Flere eksempler kunne trekkes frem og dissekreres, men dette vil nok trette leseren. Poenget blir likevel stående: dersom man er så sikker i sin sak burde man virkelig kunne fremsette mer tungtveiende argumenter enn dette. Kritikk og diskusjon tåler nok vi i FAKS Tromsø bedre enn de fleste, men usaklige spark under beltestedet bør man holde seg for god for.