De siste tiårene har vi hatt mange store reformer som kommune – og regionreform, sykehusreform og universitetsreform, for å nevne noen. Felles for alle har vært «stort er godt». Resultatet er stadige sammenslåinger, enten det er kommuner, fylker, sykehus eller høgskoler og universitet. Resultatet er stadig mindre muligheter for folkevalgte organ å styre, og mindre medbestemmelse for de ansatte.

Den pågående debatten om framtidas sykehusstruktur i Nord-Norge, er nok et eksempel på at vi her i landet har overlatt til eksperter og direktører å ta beslutninger som vi tidligere overlot til politikerne å avgjøre. Hvorfor er det ikke lenger stortingspolitikerne som jo er våre fremste folkevalgte, som bestemmer samfunnsutviklinga?

Det samme spørsmålet kan en stille når det gjelder ansattes innflytelse over egen arbeidshverdag enten det er i utdanningssektoren eller helsevesenet? Hvorfor har ansatte fått redusert innflytelse, til fordel for styremedlemmer utenfra?

Over «hele fjøla» gjentar det samme seg: Helse Nord-foretaket bestemmer hvor det skal være fullverdige sykehus, eksterne styremedlemmer pluss ansatt rektor styrer universitetene, «kvotebaroner» styrer fiskeripolitikken og «Kraftdirektørene» styrer kraftpolitikken for å nevne noen.

Én grunn er «fordi ekspertene veit best». De veit hvordan man får mest helse ut av hver krone og direktørene veit hvordan overskuddet blir størst. De har alle det samme kunnskapsgrunnlaget: Nemlig at «størst er best». Derfor blir det sammenslåinger av sykehus, av utdanningsinstitusjoner og av kommuner; alle etterfulgt av nedlegginger. Det er også derfor myndighetene stimulerer til storbyvekst.

Oslo er best i Norge, Tromsø er best i Nord-Norge. Og de største sykehusene og de største universitetene trekker til seg de beste fagfolkene. De beste fagfolkene vil, på sin side, bidra til at vi kanskje kan bli ledende innafor vårt felt og da ikke bare i landsdelen eller i Norge, men kanskje også i «verden». Dessuten har næringslivet det største kundegrunnlaget i de største byene, og tjener best der.

Når formelen «Størst er best» blir enerådende, trenger vi ikke lenger folkevalgt styring. Retninga er gitt, samfunnet trenger bare eksperter til å smøre systemet. Da handler det om å sikre at det blir bygd nok høyhus i Oslo-området til å ta imot nordlendinger og andre som er feilplassert her nord eller i snart folketomme distrikt.

Og dessuten, i dag skjer sentralisering og avdemokratisering i klimaet og miljøets navn. Ei befolkning plassert i høyhus i storbyene har langt mindre utslipp enn folk som bor i småhus i landlige omgivelser. For oss som (alltid) har meint at «smått er godt (nok)», blir henvist til historiens skraphaug.

Enn så lenge, for har det ikke begynt å knake i systemet?

Det er opprør og motstand på gang. Det kommer til syne i sykehusspørsmålet, i kampen mot kraftpolitikken, i fiskeripolitikken og i «alt» som har med kommunikasjoner å gjøre. Mange av oss meiner fortsatt at Nord-Norgebanen både er det beste for klima og sikkerheten i Nordområdene. Samtidig viser årets kommunebarometer at ingen av de ti største kommunene i landet ligger på topp 100-lista i pleie og omsorg. Her ligger Os kommune i Innlandet med 1855 innbyggere.

Det er visst bare universitetsansatte og studenter (med få unntak) som rolig ser på at demokratiske rettigheter tas fra dem. Her har det ikke vært mye motstand å spore etter utallige fusjoner og innskrenkinger av ansattes rettigheter. Og for mange av oss er skuffelsen over at regjeringa ikke lytter til, eller forstår, folks bekymringer, til å ta og føle på. Det var ikke dette vi drømte om da vi for to år sia endelig fikk ei ny regjering.

Men blir alt bedre om ansatte og folket får slippe mer til? Neppe. Norge er et land i verden, ble det en gang sagt, og eksperter og internasjonalt regelverk har fått stadig mer å si for hvordan vi organiserer tjenestene våre. Derfor er det ikke tilfeldig hvilke eksperter som tildeles oppdrag når problemstillinger vedrørende styring og organisering av offentlig sektor, skal utredes.

Men er det ikke sånn at vi vil at de som har mest kunnskap skal bestemme? Sjølsagt trenger vi eksperter. Det er imidlertid ikke sikkert at de som staten gir i oppdrag å utrede framtidige tjenester, er de som er de best kvalifiserte.

Mange har tallknusing som sin fremste kompetanse og ser virksomheten de skal utrede, utenfra og på avstand. Brukerne av tjenestene ser de i hvert fall ikke. «Spar oss for anekdoter» sier de, når de får beskrevet forholdene i skole, sykehussektor og i eldreomsorg. De hevder tjenesteytere bruker altfor mye penger. «Her kunne dere jobba mye mere effektivt», er omkvedet.

Det fins imidlertid faglig ekspertise som ser problemene på annen måte, og som har andre løsninger enn tallknuserne. Men først og fremst trenger vi folkevalgte som lytter til velferdsstatens ansatte og brukere, og som kan bidra til at vi får en bedre diskusjon om alternative løsninger.

Vi må ikke glømme at vi hvert fjerde år, har muligheter til å skifte ut dem som ikke er vår tillit verdig.