Noen var forberedt på det, andre skvatt da alarmen gikk. Over hele Norge ulte sirenene, og telefoner i Norge skrek med påfølgende overskrift: Akutt fare.

Heldigvis var det bare en test for å sjekke at myndighetenes varslingssystem ved alvorlige situasjoner funket. Det kan jo tross alt, og uheldigvis, en dag hende at vi får behov for en slik alarm – som kan fortelle oss hva vi bør gjøre for å beskytte oss dersom det verst tenkelige skulle skje.

Et flyangrep. En ulykke ved et industrianlegg som har sluppet ut giftige stoffer. En naturkatastrofe.

Å få en slik påtrengende melding midt på en vanlig onsdag, skremte kanskje noen, andre syntes kanskje det passet dårlig å bli avbrutt midt i en fødsel eller en begravelse. Kanskje rakk man til og med å tro at krigen var kommet, også hit til Norge, det er jo ikke utenkelig, før øynene landet på det betryggende ordet TEST i blokkbokstaver og pulsen kunne roe seg kraftig ned igjen.

Og akkurat da man trodde at det var over, begynte telefonen å plinge noe voldsomt igjen med beskjeden om akutt fare, men denne gangen var nødmeldinga skrevet på nynorsk – det er klart det er viktig å unngå at noen blir målform-krenka, selv når helvete har brutt løs.

Selv syntes jeg det var noe nasjonalromantisk ved det hele. Rundt 1.250 sireneanlegg plassert rundt omkring i vårt langstrakte land sendte ut et signal som kunne høres av over halvparten av oss – samtidig. Kan hende svensker og finlendere som bor nær norskegrensa også hørte det. Jeg sto hjemme med en rykende fersk kopp kruttsvart kaffe i den ene hånda og mobilen i den andre og ble merkverdig rørt.

Jeg er tåpelig svak for tanken om fellesskapet. Ikke sånn «kom å spis vafler hjemme hos meg»-fellesskap, men tanken om at vi alle, uansett om vi er fattig eller rik, glad eller trist, politisk helt uenige og emosjonelt rake motsetninger av hverandre, er bundet sammen.

Vi er ikke Prada og Matsentralen, diagnoser og tall. Vi er proteiner og aminosyrer, vi er kjøtt og fibre og 96.000 kilometer med blodårer dekket av to kvadratmeter med hud.

Og der sto vi, med hjertet og hjernen og to ganger jordas omkrets av blodårer inni oss, og leste akkurat det samme, akkurat samtidig. Kanskje var det flere enn meg som måtte smile av målform-hensynet.

I et millisekund holdt vi alle fokus på nøyaktig det samme. Som om hele Norge satt i samme kinosal og lo av samme uskyldige vits. Tenk om vi hadde gjort det oftere. Kan hende vi hadde fått til noe skikkelig kult sammen da.

Da korona kom brasende uanmeldt inn i alle verdens kroker og låste en hel verden inne, kjente jeg på noe av det samme. Det var plutselig umulig ikke å være den man var, nemlig et helt vanlig menneske, det var ikke noen fine titler å gjemme seg bak lenger. Vi, som ikke var leger og sykepleiere og annet nødvendig akuttbemanning, hadde Teams-møter hjemmefra og fikk innblikk i hverandres liv rimelig usensurert. Klippet som gikk viralt av BBC-ekspert Robert Kelly som snakket live på TV om den politiske situasjonen i Sør-Korea, da barna hans på fire og ett år kom dansende og rullende inn døra, etterfulgt av en tydelig panisk mamma, er det vakreste eksemplet på det.

Og det var ikke bare «oss vanlige» som ble skrullete av å surre rundt hjemme i vårt eget rot fra morgen til kveld. Kjendiser over hele verden la ut videoer som var overtydelige bevis på at de, selv om de har fete bankkontoer, er som folk flest. De var redde, de kjedet seg, de la ut videoer av å skli ned trappa inntullet i stueteppet, de sang selv om de ikke kunne synge, de lå på sofaen i pysjamas og drakk vin og sutret, flaut og ufiltrert. Så herlig banale vi mennesker er.

Det var ingenting å gå glipp av i verden. Alle, som ikke var innmari syke eller kunne hjelpe dem som var det, var hjemme, til og med hele verdens Taylor Swift, kjekkasen George Clooney og den imponerende kona hans. Det føltes godt å vite det, at det ikke fantes unntak, at vi alle var utpå bøljan blå samtidig, om enn i ulike båter.

Jeg får svetteutslett bare av å tenke på nedstengingen, la oss aldri gå tilbake dit, men akkurat det ufravikelige fellesskapet der savner jeg iblant.

Det var onsdag, alarmene ulte, det peip på telefonen. Iblant er det ikke mer som skal til. Vi er 5,3 millioner mennesker i dette landet, vi er absolutt ikke alene.