Det er ikke distriktene som er underrepresentert. Det er Nord-Tromsøya og blant annet Stakkevollan uttalte mangeårige Ap politiker Jarle Heitmann til avisa iTromsø i artikkelen «Rike Sør-Tromsøya har sju ganger så mange av sine på rådhuset». Noe av det denne artikkelen tok opp var at Sør-Tromsøya var sterkt politisk over representert, mens Stakkevollan med sine 3.000 innbyggere bare har én representant i dagens kommunestyre.
Uansett på hvilken måte man velger å benytte akademisk tyngde i sin argumentasjon, blir det etter min mening helt feil å sette sentrum opp mot distrikt. Ei slik sammenligning som her er beskrevet kan lett oppfattes dit hen at distriktene med sine 7.000 innbyggere og to av 43 kommunestyrerepresentanter er overrepresentert i forhold til Stakkevollan hvor det bor under halvparten så mange innbyggere, og har én representant i kommunestyret. Hvorfor Heitmann velger å bruke distrikts-Tromsø som sammenligningsgrunnlag, og ikke Sør-Tromsøya som artikkelens overskrift refererer til er også en sak for seg selv.
Det er riktig at flere av bydelene på Nord-Tromsøya har levekårsutfordringer. Men, slik er det dessverre også i andre deler av kommunen vår. I distriktsmeldinga for Tromsø kommune som ble vedtatt i mai i år var slett ikke all lesing like lystig. Her ble det vist til distrikt hvor nesten 10 prosent av befolkningen var under lavinntektsgrensen, 19 prosent av barna vokste opp med enslige foreldre, frafallet i videregående skole oversteg 47 prosent, og mange hadde lav utdanning og slet med helseproblemer. Dette er det ingen av Tromsøyas politikere som tar opp.
Nå begynner distriktsfolket å få nok. Mari-Ann Benonisen fra Lakselvbukt, en av initiativtakerne bak Distriktsopprøret, og som også har erfart at bygdene rundt Tromsø bare er usynlige flekker på kartet, melder at det vil bli flere markeringer. Med seg har hun Anne Marie Isaksen, en dyktig medhjelper som heller ikke er redd for å stille kritiske spørsmål i samfunnsdebatten. Distriktsopprøret har kommet for å bli, og det vil vokse!