Døden er noe vi sjelden snakker om. Jeg leste nylig i en dødsannonse at NN fikk en verdig død. Jeg stoppet opp da jeg leste det. Slikt fremkommer så altfor sjelden i dødsannonser. Det står som regel «sovnet stille inn,» «forlot oss» eller «gikk inn i hvilen.»

Det skal være godt å bli gammel selv om enkelte opplever at de lever for lenge! Stadig flere gamle får en hurtig død etter et kort opphold på sykehjem. Ca 80 prosent på landsbasis dør på sykehus, sykehjem eller en annen institusjon.

Det er viktig med større åpenhet om livets sluttfase. Vi er opptatt av livet. Politikerne snakker om livskvalitet. Og folkehelseansatte følger opp og forklarer hvordan vi skal leve for å oppnå en høy alder. Vi gjør alt for å forlenge livet. Legevitenskapen gjør stadige fremskritt og skaper nye og flere behandlingsformer som fører til at flere gamle som blir syke overlever. Men ønsker vi for eksempel å leve til vi blir 110 år? Kanskje ikke? «Memento mori»- «husk du skal dø» passer liksom ikke inn i vår måte å tenke på!

Vi må bli langt flinkere til å snakke om «dødskvalitet». Vi blir fattigere som mennesker om vi lever uten å gjøre oss noen tanker om døden, en verdig død! For døden er en følgesvenn gjennom livet. For å kunne mestre livet, må vi også kunne mestre døden. Vi feirer fødselsdager, mens dødsdagene glir forbi i stillhet.

Vi lever i en kultur som vektlegger individet. Jeg har kanskje en ektefelle, barn og foreldre. Det kan skape problemer når vi skal ta farvel. For hvem skal bestemme når en går bort? Er det nåværende kone, tidligere kone eller barna? For å si det på en annen måte. Hvem eier den avdøde?

Det rent følelsesmessige stikker likevel dypest. En som sto meg nær er borte. Jeg kan ikke snakke mer med den avdøde, omfavne vedkommende eller gi en god klem.

Begravelsesbyråene tar seg av det rent praktiske. I gamle dager måtte familien gjøre det selv. Mange skulle ønske at de selv kunne gjøre noe av det praktiske som en del av sorgarbeidet, men de fleste er nok glade for at de slipper å bli belastet med dette.

Og familiene får hilsener. De mottar blomster. Det opprettes minnesider. Det er godt at en ikke blir glemt.

Og når kisten senkes i jorden eller den døde blir kremert, er det hele over.

Nei, det er det ikke. For minnene lever når vi tar fram programmet med avdødes bilde på forsiden eller dødsannonsen som jeg har gjemt. Og når vi åpner skuffen med programmene blir minnene levende. Vi hilser på gamle kjente som på ulike måter har betydd noe for oss og nevner den avdødes navn. For et jødisk ordtak sier at en person først dør ordentlig når navnet blir nevnt for siste gang.