Den internasjonale dagen for sykepleiere som arbeider i psykiske helsetjenester, både i og utenfor institusjonene, ble markert 21. februar. Dagen blei første gang feira i Storbritannia i 2019 etter initiativ fra sykepleiere som ønska å løfte fram det arbeidet de og deres kollegaer har utført i denne delen av helsetjenesten.

Mange sykepleiere hadde da over flere årtier opplevd negative beskrivelser fra hverdagen i psykiske institusjoner – både i media, fra helsemyndigheter og i befolkningas bevissthet. I media fremsto sykepleierne og deres kollegaer ofte som strenge, kalde og følelsesløse og som utførte tvang mot pasientens vilje.

Å løfte fram det positive med å arbeide som sykepleier innafor psykiske helsetjenester, ville kunne øke rekrutteringen av sykepleiere i et tjenesteområde som hadde opplevd en markant nedgang i søkningen de senere årene. Sykepleierne ønska derfor å belyse dette og samtidig sørge for at deres innsats fikk en velfortjent hyllest.

I forkant av markeringa av dagen i 2019, fikk britiske sykepleiere spørsmål om hva de satte mest pris på ved å arbeide i psykiske helsetjenester. Til manges overraskelse fortalte sykepleierne om hverdager prega av mye glede og humor. Mange har sett det som et stort privilegium å følge pasienter gjennom sykdomsforløpet. Først å se pasienter komme til sykehuset i en elendig forfatning, overdrevet oppstemte og agiterende som følge av psykoser, eller nedbrutte og skyldbetynget som følge av depresjoner og selvmordstanker. Men deretter, etter ei tid å se mange av dem friskne til og dra hjem til familie og egen bolig – det var en gave. Samtidig la de ikke skjul på at all negativ omtale av deres arbeid også kunne være ei belastning.

Sykepleiernes samarbeidspartnere i det tverrfaglige teamet, fikk også spørsmål om hvordan de erfarte sykepleiernes innsats. Sykepleiere ble beskrevet som motstandsdyktige, utholdende og modige. Andre yrkesgrupper tilkjennega sykepleiernes særegne evne til, og kompetanse i, å knytte kontakt med pasienter som ofte ikke er så lett å bli kjent med. Sykepleiere var det en kan kalle for «do’ere» som elsker latter. Samtidig er det beundringsverdig når de klarer å beholde roen gjennom hverdager i spenning og kaos. Sykepleiere ble oppfattet som noen en kunne å stole på.

Hvordan er det i Norge? Trenger vi en dag der vi markerer og løfter fram sykepleiere fra psykisk helse- og rustjenester og hva sykepleieutøvelsen går ut på? Eller er det så opplagt for alle hva sykepleiere og andre yrkesgrupper i den daglige oppfølginga av pasienter og brukere gjør i psykiske helsetjenester?

Også her i landet er det sykepleiemangel, især i akuttavdelinger i psykisk helsevern. Sia 1980-tallet har det vært vansker med å skaffe kvalifisert personell til de avdelingene der de dårligste pasientene er. Historier om bruk av tvang, om uheldige bivirkninger av langvarig medikamentbruk, om at mennesker med alvorlig psykisk lidelse er mer utsatt for somatisk sykdom og lever 15–20 år kortere enn normalbefolkninga, at pasienter opplever å ikke bli tatt på alvor og ikke får den hjelpa de trenger, finnes det fortsatt mange av. Især i media.

I tillegg har Helse Nords forslag om å legge ned døgnbehandlinga i distriktspsykiatriske sentra i Nord-Norge, vakt debatt og motstand. Det er jo i døgnavdelingene vi finner sykepleiere, og stadige trusler om nedleggelser av senger virker ikke akkurat tiltrekkende på nyutdanna helsepersonell. Men også i Norge er sykepleiernes og deres kollegaers innsats så mye mer enn utøving av makt, tvang og kontroll.

Slike historier kan ikke videreformidles uten at de som kjenner hverdagen, som sykepleierne, sjøl får fortelle fra sin hverdag. Sykepleiere har taushetsplikt og har i liten grad etterlatt seg skriftlige kilder der de beskriver sin virksomhet. Sykepleiehverdagen må derfor fortolkes fram.

Det var bakgrunnen for at Norsk Sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere i psykisk helse og rustjenester (NSF SPOR) tok initiativ til et prosjekt der sykepleiere forteller om sitt yrkesliv fra psykiske helse- og rustjenester. I alt er 56 sykepleiere fra hele landet, som alle har mer enn 30 års erfaring fra psykisk helsevern og/eller kommunalt psykisk helsearbeid, intervjuet. Sykepleierne var i utdanna i tidsrommet 1955–1990 og alle har på ulikt vis satt spor etter seg i sitt virke.

Som de britiske sykepleierne forteller også de norske om et yrkesliv de ikke har angret på og som de ville valgt om igjen. Hvem ville forresten arbeidet i mer enn 30 år i en tjeneste dersom de mistrivdes og bare opplevde kritikk, når de har kunnet velge og vrake i jobbtilbud?

Sykepleierne forteller om gleden av å hjelpe andre og legger stor vekt på betydninga av kunnskap og utdanning. De forteller om både gode og krevende arbeidsdager der de har fått brukt alle sider av sin kompetanse. Noen ganger har de opplevd å gå på akkord med egne verdier og holdninger, men hevder de ikke kan lastes for faglige og politiske beslutninger utenfor deres ansvarsområde.

Det er derfor all grunn til å gi honnør til sykepleierne, og deres kollegaer, for deres arbeidsinnsats.