Mens Erna Solberg reiser seg selvtilfreds og seirende opp av asken fra den branntomta partiet Høyre har vært i to måneder, er det politikkens anstendighet og våre øverste lederes samfunnsansvar som renner ut i andre enden. Det er ikke et spesielt pent syn, og følgene er potensielt veldig skadelige.
Når man er et såkalt styringsparti, følger det med et dertil hørende ansvar; det er ikke bare en stilig tittel du kan smykke og tøffe deg med, det er heller en status som kommer med et sett moralske forpliktelser, for da er du større enn deg selv. Da kan du ikke tillate deg å gjøre deg liten, slik Høyre nå gjør.
De avgjørelsene man da tar på øverste nivå er ikke lenger kun et internt anliggende, noe som kun handler om for eksempel hvilken partileder man tror man er best tjent med å ha i neste valg.
Man snakker ofte om barn og unge, at man skal la dem vokse med ansvar, at det å ha og forvalte mye ansvar i seg selv gjør deg bedre i stand til det; at jo mer ansvar du har, desto mer vokser du på det. I politikk er det åpenbart ikke slik overhodet, i hvert fall ikke om man ser i toppen av norsk politikk det siste halvåret.
Der later det heller til at jo mer ansvar du har, og jo lenger opp i maktens korridorer du kommer, jo mer svekkes dømmekraften for hva som er rett og galt, og der den eneste sanne og rette vei er å klamre seg til makta, helt til noen ytre krefter tvinger deg til å gi den fra deg.
I høst har vi vært vitne til en politisk og moralsk kjedekollisjon av dimensjoner. Flere enkeltstående saker og tilfeller i både regjering og landets største parti skjedde innenfor et relativt begrenset tidsrom. Man kan velge å tro at det er en tilfeldighet, at det ikke avdekker en generell, moralsk svikt i det øverste sjikt av våre fremste folkevalgte. Ordet selvbedrag rinner meg i hu.
At én eller to saker fører til at prominente politikere må gå av som følge av brudd på både kutymer, interne regler, allmenn rettsoppfatning og tørr juss, skader neppe tilliten til et system. Når det derimot skjer så ofte at man ikke på stående fot klarer å ramse opp alle episodene, alle statsrådene, nestlederne og partilederne, er det forståelig om det setter seg et inntrykk hos mange velgere at den øverste politiske makta er en gjeng det er vanskelig å stole på.
Dette skal man være godt utrustet med optimisme og storsinn for ikke å bli nedstemt av, i hvert fall om man synes demokrati er stilig konstruksjon å bygge land og samfunn av.
Statsminister Jonas Gahr Støres veike og sendrektige håndtering av forhenværende utenriksminister Anniken Huitfeldts brudd på habilitetsreglene, er den første kardinalfeilen denne høsten. Er man streng, og det bør man være, kan man også slenge kunnskapsminister (og nåværende arbeids- og integreringsminister) Tonje Brenna inn i potten.
Hadde Støre tenkt litt mindre på regjeringskabalen, litt mindre på hva som etter all sannsynlighet er best for Arbeiderpartiet, og heller hva som ville tjent tilliten til norsk politikk, er det nærliggende å tro at dette senere ville rammet hans politiske nemesis, Høyre-leder Erna Solberg. Men for at Støre skulle se problemene i egne rekker med klarsyn, måtte det altså først skje noe med Høyre for at han selv skulle se galskapen.
Da han omsider bestemte seg for å ofre Huitfeldt, var det så lenge etter fadesen at folk hadde glemt hele greia. Hennes manglende kontroll på egen habilitet ble heller ikke engang nevnt da hun ble erstattet av Espen Barth Eide. Folk skulle liksom bare skjønne det intuitivt, at her i gården er det jaggu ingen nåde, i hvert fall frem til noe lignende skjer i et annet parti. Signaleffekten var i beste fall et daft snøft.
Støre og Ap har håndtert hele greia elendig. Det derimot Høyre nå bedriver i full offentlighet ligner, uten sammenligning for øvrig, på hvordan det republikanske partiet i USA tviholder på en presidentkandidat de vet har forsøkt seg på statskupp, som nekter å respektere demokratiske valg, og som er under etterforskning for både svindel og andre lovbrudd – i flere forskjellige rettsinstanser. Han gir best sjanser for å vinne valget. Da får man heller holde for nesen og leve med «de andre greiene».
Det er noe sekterisk og kultaktig over denne ynkryggede og umoralske mentaliteten. Det er i hvert fall ikke demokratiets beste som står i fokus.
I tillegg får man en krypende følelse at Erna Solberg, og apparatet rundt henne, har brukt Økokrims rolle i saken til sin egen fordel. Når de kunngjorde at de ikke ville opprette egen etterforskning mot henne og mannen hennes, har Erna og Høyre taktisk valgt å tolke dette som en slags «frikjennelse», betimelig timet før Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité konkluderer – etter en høring der Solberg innrømmet at hun var inhabil i en rekke saker mens hun var statsminister.
Det er lite som tyder på at det lille støttepartiet Venstre kommer til å stille noe ultimatum til Høyre heller, om det blir snakk om regjeringssamarbeid om to år. Partiets selvbilde er at de er landets eldste demokratibærere, men også de har tidligere vist at tilgangen til makt er viktigere enn hva de eventuelt går til valg på å love.
Om to år kan vi ende opp i den absurde situasjonen at valgresultatet vil utløse en diskusjon om ektemannen til statsministeren skal få lov til å bo i statsministerboligen eller ikke. I Norge i 2025, altså. Så bra at Kåre Willoch slapp å oppleve dette.
En god venn av meg har, så lenge jeg har kjent ham, alltid vært iskaldt påståelig om at vår øverste politiske ledelse skjuler masse, klør på ryggene til hverandre og bedriver korrupsjon og inhabilitet for å tekkes seg selv. Jeg har alltid forsøkt å korrigere og berolige ham, men det begynner å bli en mer og mer håpløs kamp, og der det er stadig vanskeligere å være uenig med ham.
I en fersk VG-måling tirsdag ettermiddag er Høyre det klart største partiet igjen. Det er godt nytt for Erna og Høyre. At det moralske kompasset ligger tråkket på og knust i fotsporene deres er en annen sak.