Ytringsfriheten skaper friske meningsutvekslinger, slik den skal – den siste tiden også i helt konkret forstand. At svensken, dansken og norsken setter fyr på bøkene sine, blir storpolitikk når det går utover handelsrelasjoner og sikkerhetspolitiske samarbeid. Maktkritiske ytringer, som er så selvsagte i våre skandinaviske demokratier, har plutselig fått hovedrollen i Nato-forhandlinger.

Det vi er vitne til fra muslimske stormakter er klassisk «du får ikke komme i bursdagen min»-retorikk, velkjent for alle som har hatt med barn i barneskolealder å gjøre. I bunn ligger et gravalvor: Dersom Sverige eller Danmark forbyr koranbrenning i ryggsleikingens navn, får ytringsfriheten seg en uopprettelig knekk.

En gang i tiden skrev jeg bacheloroppgave om islamisme og ytringsfrihet. Filmskaper Theo van Gogh hadde blitt knivstukket til døde på åpen gate i Amsterdam mens han syklet til jobb. Forfatter Salman Rushdie levde som vanlig med dødstrusler. Verden sto i brann på grunn av noen tegninger i en dansk avis. Det fremsto som et helt naturlig valg av tema for oppgaven.

Slik gikk det til at en 20 år gammel journaliststudent hadde dyptpløyende samtaler om ytringsfrihet med noen av dem som virkelig vet hva de snakker om. Som avisredaktør Vebjørn Selbekk, og den nå avdøde svenske kunstneren Lars Vilks. Samtaler som fortsatt preger måten jeg tenker om disse tingene på. Samtidig fikk jeg, i løpet av dette arbeidet, et glimt av den sterke forakten for ytringsfriheten som bor i enkelte. Det gjorde ditto inntrykk.

Og kanskje verre enn forakt, er likegyldighet. Den norske utenriksministeren, som da het Jonas Gahr Støre, ville ikke stille til intervju. På redaktørkontoret hos The Guardian fremkalte det en lett panikkreaksjon da en norsk studine tok kontakt for å spørre hvorvidt de anser islam som en trussel mot ytringsfriheten. Jeg glemmer heller ikke disse tilsynelatende nøytrale standpunktene, som selvsagt er langt fra nøytrale.

Men likevel, er det mange som spør seg, hvorfor stå på barrikadene for noens rett til å brenne bøkene sine foran ambassader? Kort sagt fordi av og til er prinsippene viktigst. Det er lite som er farligere enn en slags demokratisk apati hvor vi lar hardt tilkjempede rettigheter gli vekk mellom fingrene våre fordi det er minste motstands vei.

Det er lov å mislike og kritisere en religion, akkurat som det er lov å mislike og kritisere andre opphopninger av makt. Et forbud mot koranbrenning vil ikke bare være uhyre komplisert rent juridisk, men et knefall for de som vil begrense ytringsfriheten. Slik er det med demokratiet: Så snart man gir etter for den typen press, knaker det i bærebjelkene.

Er ytringsfrihet det samme som rett til å krenke? Det enkle svaret er «ja». Den er i alle fall et vern mot at de som føler seg krenket, skal ha definisjonsmakten på hva som er greit å si. Vi må kunne diskutere og kritisere religioner, livssyn og ideologier, selv når menneskene som tilhører dem utgjør en minoritet. Det er lov å gjøre folk sure. Det er lov å provosere. Heldigvis. At du føler deg truffet av en kritikk, er ikke det samme som at du er «uthengt» eller injuriert. Kritikk er ikke det samme som hat. Å påføre ubehag er ikke det samme som å volde skade.

TV-serien «Okkupert» skildrer et dystopisk Norge hvor Russland har overtatt makten. Folk lever likevel sine vanlige liv, uten å kjenne krisen på kroppen. De har mat på bordet og varmtvann i dusjen, og da er det ikke så innmari nøye med disse demokratiske verdiene. Her treffer serien spikeren på hodet: Hangen til komfort er ofte større enn viljen til å stå opp mot urett.

De fleste vil ikke skjønne greia med ytringsfrihet før de har bruk for den. Og folk som Støre har mer bruk for ytringsfriheten som storpolitisk byttekort enn demokratisk rettighet. Ikke så rart når han selv aldri sier noe som koster.

Jeg er takknemlig for alle som er prinsippfaste i en verden hvor tilsynelatende stadig flere snur kappa etter vinden. Kompromissløsheten deres er livsviktig.

La oss omfavne det ukomfortable, siden alternativet er mye verre. Nemlig at våre viktigste verdier forvitrer.