Statsminister Jonas Gahr Støre har blitt sterkt kritisert for sin appell til moderate muslimer i talen under årets 22. juli-markering. Reaksjonene, og debatten i etterkant, har i stor grad hørtes ut som en reprise på fjorårets debatt.

I fjor var det høyresiden som reagerte på Arbeiderpartiets budskap om at høyresiden har et særlig ansvar for å motvirke høyreekstremisme. Logikken er at den som står best i posisjon til å nå fram til individer i en radikaliseringsprosess, har et ekstra ansvar for å gjøre det.

I år ba Støre, i kjølvannet av 25. juni-skytingen i Oslo, muslimer flest om å «snakke ut mot både holdningene og handlingene, igjen; snakke tydelig til de deler av befolkningen som lytter spesielt til dere». Reaksjonene kom raskt, deriblant fra organisasjonen Salam Norge, som kjemper for skeive muslimers rettigheter.

Salam Norge-leder Omar Orhan Akhtar mente Støre sidestiller muslimer som gruppe med radikale islamister, og gjør muslimske trossamfunn til syndebukker. Det høres til forveksling veldig likt reaksjonene til talspersoner fra Høyre og Fremskrittspartiet i fjor. Den største, og betydelige forskjellen, er at muslimer i Norge selv er en utsatt minoritet. Akhtar påpeker denne vesensforskjellen, og at muslimer med dette frykter, og føler, at de «blir singlet ut».

I debatten drukner Støres faktiske formuleringer, og viktige presiseringer. Som i fjor understreket statsministeren at «vi alle har et ansvar for å motvirke ekstremisme». Han understreket, igjen, at også venstresiden derfor har et ekstra ansvar for å ta et oppgjør med sine indre demoner. Så kom appellen til «moderate muslimer», som han uttrykte det.

Til forskjell fra høyresiden og venstresiden i politikken, er muslimer en religiøs gruppe, ikke en politisk bevegelse. Et retorisk spørsmål i kritikken mot Støre har vært hva som ville skjedd dersom Jens Stoltenberg i 2011 ba moderate kristne ta avstand fra Breivik. «Det er ikke slik at jeg krever at ’moderate, hvite, etniske nordmenn’ skal gå rundt og ta avstand fra Den nordiske motstandsbevegelsen», uttalte Salam-lederen til VG.

Hvorfor ikke? Moderate, hvite, etniske nordmenn bør i aller høyeste grad ta tydelig avstand til en av Skandinavias mest synlige, nynazistiske organisasjoner. Siden 2011, og Stoltenbergs strategi om taler der samhold og kjærlighet var det som var gjennomgangstonen, har vi i Norge, og verden, gått en hard skole. Vi har sett hva Trumps ordbruk har gjort med USA, hva Viktor Orban gjør med Ungarn – for å nevne to. Lørdag gikk sistnevnte ut mot «rasemiksing».

Ganske umiddelbart etter 25. juni-angrepet tok også flere, deriblant kulturredaktør Jens Kihl i Bergens Tidende, til orde for at kristne miljøer og medier bør ta en ekstra runde med hvilke ord og begreper som aksepteres brukt om den skeive bevegelsen. Vårt Land og Dagen ble spesifikt bedt om å se på tonen i redaksjonelle debatter og egne kommentarfelt.

Et av de viktigste budskapene til forskere og intellektuelle som advarer mot flere nasjoners glideflukt mot autoritarianisme og det som begynner å få den velkjente, ekle eimen av, ikke god, men gammeldags fascisme: Demokrati og menneskerettigheter er en daglig kamp som må kjempes. Ord er mektige våpen. Misbruk og hat må påtales. Hver dag. Av alle.

Støres poeng, som det later til at ingen egentlig er uenig i, er at personer og grupper med posisjon til å nå ut til mennesker som er sårbare for radikalisering må gjøre sitt for å forebygge dette. Men så snart det er en selv som blir pekt på, kommer piggene ut. Poenget er riktig og viktig, men forsvinner i protestene.

Pandemien viste med all tydelighet hvor mye mer effektivt et budskap når fram, om det kommer fra «riktig» avsender. Det handler om språk og kultur, men også status og troverdighet. Idet regjeringen og kommuneledelse for alvor skjønte at de måtte ta i bruk lokale «influensere» i minoritetsmiljøer, imamer og tolker, hadde det en effekt på vaksinasjonsgrad og etterlevelse av restriksjoner. Det er grunn til å tro at denne erfaringen har overføringsverdi til andre tema.

Det er legitimt å påpeke at en påpekning av muslimers ansvar for å ta til motmæle mot destruktive holdninger i eget miljø, kan bidra til å utsette denne gruppen for ytterligere hets og hat. Det har også Støre vedgått, og sagt at han er bekymret for. Det er derfor viktig at andre grupper, som «moderate, hvite, etniske nordmenn», påtaler og avviser forsøk på vri budskapet fra ansvar til skyld.

Å få tildelt en slik oppgave, eller mandat, er også et ansvar som koster. Det kostet Fremskrittspartiet å ta et oppgjør mot brune krefter i egne partilag, som det i Oslo. Det kostet Rødt å ta et oppgjør med Russland-apologeter og konspirasjonsflørtere i egne rekker, som Steigan.no-oppgjøret var. Det har kostet muslimske trossamfunn og organisasjoner å kjempe mot radikalisering og rekruttering til ekstrem islamisme. Det vil også koste å ta oppgjør mot homoforakt og -hat.

Det er en ubehagelig og tung oppgave, men det er også en stor tillitserklæring å få den.