I 1980 ga Ole H. Bremnes ut albumet «Folk i husan». Sangen «Bruksnr. 3» (Folk i husan) ble straks «en hit» her i nord i en tid hvor avfolkning og forgubbing ble et stadig større problem i bygdene rundt omkring. Folk, og særlig ungdom, flyttet vekk for å ta utdanning eller fordi de ikke fikk lån til å bygge. Og de kom aldri tilbake.

Nå, over 40 år senere, er situasjonen den samme. Unge voksne, som er ferdig med utdanning og i ferd med å etablere seg, sliter med å få lån til å kjøpe egen bolig. Og har de ikke velstående foreldre, og kanskje er uten fast inntekt begge to, sliter de. Imens står mange hus ute på bygda, i kommuner som «skriker» etter både unge og arbeidskraft, og forfaller. Forfaller fordi det ikke bor folk i dem. Samtidig med at stadig flere unge ønsker å flytte hjem og gi barna den samme trygge oppveksten som de selv hadde.

Grunnen til dette er at kommunene er svært restriktiv i håndteringen av Jordlovens § 12 som omhandler fradeling av jordbrukseiendom. Her i nord, også i min egen kommune Sørreisa, ligger mange småbruk brakke. Brakke fordi de ikke er drivverdige grunnet størrelsen. Allikevel nekter kommunen eierne å fradele våningshuset på eiendommen slik at unge nyetablerere kan kjøpe sin første bolig til en overkommelig pris. Med dette «nekter» de unge i etableringsfasen å flytte til kommunen og etablere seg der for godt. De sier nei til kompetansearbeidskraft. De sier nei til økt folketall. De sier ja til økt forgubbing. De sier nei til flere barn i skoler og barnehager. Og så videre. Imens fortsetter fraflyttingen og forgubbingen. Det blir stadig færre yngre og stadig flere eldre. Og mens kommunepolitikerne fortsetter å syte over manglende overføringen fra staten, fortsetter forfallet.

Refrenget på «Bruksnr. 3» lyder; «Det sku bo folk i husan. Husan e for folk. Folk treng hus, og hus treng folk. I aill si tid». Denne erkjennelsen er det svært vanskelig for kommunepolitikerne å ta inn over seg. Den var gyldig mens Kari Bremnes og Nord-Norsk visegruppe turnerte rundt med den for flere tiår siden, og den er like gyldig i dag. Men mens husene står tomme, og ungdommen bosetter seg andre steder, fortsetter kommunene sin fraflyttingspolitikk. Og syter over at ungdommen ikke kommer tilbake mens de selv og den øvrige befolkningen blir eldre og eldre.

Kjære kommunepolitikere; Hvorfor får førstegangsetablerere ikke lov til å kjøpe seg et billig hus i kommunen? Hus som ellers vil forfalle. Hvorfor må eierne av småbrukene selge hele eiendommen og ikke bare våningshuset? Hvorfor skal en være nødt til å selge alt det forfedrene har eid og ikke bare våningshuset? Hvorfor hindres førstegangsetablerere å få innpass på boligmarkedet gjennom å få råd til å eie sitt eget? Vil dere ikke ha unge til kommunen? Vil dere at den skal forgubbes? Vil dere ikke ha mer i overføringer fra staten? Vil dere helst bare at alt skal være like forfallent som før? Den svært strenge fradelingspolitikken dere fører mangler logikk. Ikke bare nekter den unge, som ikke er velsituerte selv eller har foreldre som er det, adgang til å etablere seg. Den fører også til forgubbing. Noe som er «døden» for ethvert lokalsamfunn.

Jeg vet at mange med litt jord gjerne ser at den blir slått. Til og med gratis for bøndene som trenger det. De ønsker også at det skal bo folk i husene. De vil bare ikke selge hele eiendommen til foreldrene. Eiendom som alene likevel ikke er drivverdig. Så svar meg gjerne politikere i Sørreisa og andre steder; Hvorfor ser dere ikke mulighetene i Jordloven og ikke bare begrensningene? Ligger det kanskje egeninteresse bak?