De siste par ukene har det vært mange innslag i både lokal- og riksmedia som skildrer pasienterfaringer fra en travel fødeavdeling i Tromsø. Bunadsgeriljaen og Jordmorforbundet har også kommentert, og bidratt til å sette de ulike pasienthistoriene inn i kontekst. I lørdagens Dagbladet kunne vi også lese om en dramatisk fødsel for tidligere statsråd Hadjia Tajik.
Jeg har lest de ulike innslagene med stor interesse. Dels fordi jeg selv er en av de ansatte ved fødeavdelingen ved UNN, og kan bekrefte at arbeidstrykket har vært stort gjennom sommerukene. Men dels også fordi jeg brenner for at vi skal yte en svangerskapsomsorg og et føde- og barseltilbud, på høyt nivå. Det skal være forsvarlig, det skal være høy faglig kvalitet, og det skal både være og oppleves som trygt. Gravide som kommer for å føde i Tromsø skal selvfølgelig komme til fødeavdelingen med forventninger om alt dette – også om sommeren.
Fødeavdelingene rundt om i landet er alltid ekstra travle i sommerukene. Kombinasjonen av flere som har termin i sommermånedene med ferieavvikling for de ansatte er utfordrende hvert eneste år. Men jeg tror vi er flere ved Kvinneklinikken i Tromsø som har opplevd årets sommer som spesielt travel, og at innsatsen til hver enkelt medarbeider har vært ekstra stor. Jordmødre som jobber doble skift, og som blir igjen på jobb flere timer etter nattevakt. Gynekologer som dekker flere funksjoner og jobber overtid hver eneste dag. Bemanningsutfordringene innen svangerskaps- og fødselsomsorgen i Helse Nord er høyst reelle.
Kvinner har høye forventninger til både føde- og barseltilbudet i Norge. Og kanskje er det slik at forventningene er økende. Det synes jeg er bra. Dessverre kommer høye pasientforventninger stadig oftere i konflikt med det tilbudet som møter dem. Det skyldes verken vilje eller kompetanse hos de som jobber ved ei føde- og barselavdeling, men at det i spesialisthelsetjenesten blir stadig mindre ressurser til å drifte på en god måte.
Effektiviseringsiveren fører til at «produksjon», eller pasientomsorg som det egentlig er, som ikke kan telles og føres enkelt inn i et Excel-ark, ikke regnes som verken utført eller verdifullt arbeide. Som for eksempel nok tid til å snakke med gravide før, under og etter en fødsel. Minst mulig tid er det uskrevne målet. Men kortest mulig tid vanskeliggjør god fødsels- og barselomsorg. Å ha dårlig tid, er nettopp det; dårlig.
Dagens innsatsstyrte finansieringsmodell i spesialisthelsetjenesten egner seg dårlig for fødselsomsorgen, fordi verken beredskapsdimensjonen eller betydningen av forebyggende innsats ivaretas tilstrekkelig. Fødselsomsorgen er en særegen og kompleks aktivitet ved sykehusene. Forebyggende innsats for å fremme god psykisk helse i svangerskap og etter fødsel, gir ingen økonomisk uttelling i dagens finansieringssystem. Forebyggende innsats for at fødselen skal forløpe normalt og at både mor og barn kan reise hjem i god form og behold likeså. Mens når det oppstår større komplikasjoner, ja da kan vi føre inn høye takster. Forstå det den som kan.
Tid som knapphetsressurs eksemplifiseres særdeles godt i en barselavdeling. Når fødeavdelingen er travel, må bemanningen ved fødeavdelingen sikres først. Da er det de ferskeste jordmødrene, sykepleiere uten spesialkompetanse og ufaglærte som får ansvar for barselkvinnene. De gjør en formidabel innsats. Men det er klart, det hadde vært bedre dersom vi alltid hadde erfarne jordmødre også i barselavdelingen. Barselavdelingen ved UNN huser ferske mødre og nyfødte som har behov for ekstra oppfølging, der det er viktig med spesialkompetanse for å fange opp og behandle komplikasjoner i rett tid.
Kvinnehelse har vært løftet frem det siste året, ikke minst med at regjeringen i mars i år fikk overlevert NOU-rapporten fra Kvinnehelseutvalget, «Den store forskjellen», et utvalg jeg selv var en del av. I rapporten løftet vi bla frem den store samfunnsmessige verdien av god mødrehelse. Jeg er veldig spent på hva som kommer ut av rapporten i form av politisk handling og tiltak i helsetjenesten.
I den pågående debatten om fødesituasjon i Tromsø, savner jeg stemmer fra Helse Nord-ledelsen. Jeg savner en tydelig støtte til oss som jobber dag og natt for å sikre et forsvarlig og høykvalitets føde- og barseltilbud ved landsdelens største sykehus. Jeg savner forståelse og innsikt i at dagens bemanningssituasjon er særs krevende og at det trengs tiltak i form av ekstra midler for å gjøre dette enda bedre.
Travelheten og forsvarligheten kan ikke løses alene med økt effektivisering innad i en avdeling (det lar seg ikke gjøre verken å tisse mindre på vakt, spise raskere lunsj eller føde raskere). Jeg savner ikke minst perspektiver for hvordan Helse Nord tenker å legge til rette for at dette kan bli bedre til neste sommer – i stedet for enda litt travlere.
Jeg etterlyser at våre helseledere i nord ser verdien av trygg og god fødselsomsorg i et folkehelseperspektiv. God mødrehelse omfatter langt mer enn det å overleve svangerskap og fødsel. Mødrehelse for mor omfatter tiden før hun blir gravid, mors helse under svangerskapet og mors helse under og etter fødsel. En god svangerskapsoppfølging, og trygg og god fødselshjelp og barselomsorg er sentrale forutsetninger for god helse gjennom hele livet for både mor og barn.
Verdien av mødrehelse er verdien for mor, for barnet, for familien og for samfunnet. Investering i solid svangerskaps, fødsels og barselomsorg må vel være noe av det desidert mest lønnsomme å bruke penger på? Men å investere i kompetanse, nok folk og tilstrekkelig tid til pasienter, er ikke spesielt high-tech, og jeg kjenner ikke til velgjørere som har gitt pengesummer til slikt. Mon tro om noen vil gi penger til noe så traust som en ny fødestue eller to ekstra jordmorstillinger?!
Hvis noen spør meg om råd, vil jeg svare: Ta godt vare på medarbeiderne som fremdeles henger i stroppen ved Kvinneklikken på UNN og ved fødeavdelingene i resten av Helse Nord. Lytt til oss, og inviter oss inn i møterommene der beslutningene tas. Når funksjonsfordelingen innad i Helse Nord skal vurderes håper jeg at de som skal vurdere fødselsomsorgen i vår landsdel gjør nettopp det.