Hvorfor er Sandra Borchs plagiatsak så alvorlig at hun måtte forlate statsrådsposten sin med umiddelbar virkning? Det kan se ut til at flere stiller seg dette spørsmålet når man ser omfavnelsene og støtteerklæringene som strømmer inn til Sandra Borch.

En sentral grunn er at en masteroppgave er et verdipapir som for mange er nøkkelen til et bedre liv i vårt samfunn. Masteren gir innehaveren mulighet til økt lønn og privilegier, og dermed til å klatre på samfunnsstigen. Jo tidligere i livet det skjer, jo større akkumulert rikdom vil personen oppnå i livet.

Borch er tatt i omfattende og åpenbart akademisk tyveri. En femdel av hennes masteroppgave i juss fra 2014 er ifølge E24 ren avskrift fra andres arbeid. Borchs juks er, som statsministeren sier, uforenlig med å være statsråd. Det er også så utstrakt at hun umulig kan ha gjort det i vanvare. Til tross for dette takket hun ja da hun i fjor ble spurt om å være universitetenes øverste leder. Deretter startet hun en høyesterettsforfølgelse av en student som staten anklager for å ha plagiert seg selv fra en tidligere oppgave denne studenten ikke engang har fått studiepoeng for (hun strøk).

Offentligheten fikk ikke mulighet til å stille Borch spørsmål om hennes juks da hun gikk av. Lørdag kveld la hun ut et bilde på sin Facebook-profil med teksten «den varmeste og viktigste klemmen», hvor hun omfavnes av en liten jente. Facebook-innlegget er det eneste offentligheten har hørt fra Borch siden hun forlot pressekonferansen om sin egen avgang. Søndag ettermiddag har innlegget mottatt over 2000 reaksjoner. Det er likes, hjerter og omtanke, og 250 kommentarer som i hovedsak er støtteerklæringer. En lokal storkar i Tromsø, Rune Madsen, sender henne følgende hilsen:

«Føler utrolig mye med deg, måtte selv tenke på om jeg husket hvilke eksamener jeg selv jukset på. Jeg er en stor arbeidsgiver og burde ikke komme med en slik innrømmelse, men vi alle har vært ung og tatt noen feile avgjørelser».

Her er Madsen inne på kjernen i denne saken, bevisst eller ubevisst. I tillegg til den åpenbare personlige gevinsten, som i Sandra Borchs tilfelle har bidratt til å gi henne et av landets mest høythengende tillitsverv og godt betalte maktposisjoner over flere år, er det et annet moment som er like avgjørende for at dette er en alvorlig sak.

Det handler om at utdannelse er en av de viktigste byggesteinene i arbeidslivshierarkiet vårt, fordi vi ønsker at viktige beslutninger skal tas basert på kunnskap og kompetanse. At Madsen, og sikkert flere med han, kjenner på en viss gjenkjennelse i denne saken, betyr ikke at dette er en sak man burde se gjennom fingrene med. Tvert imot. Det er snarere et tegn på at denne avsløringen, i likhet med pendlerboligsakene få år tilbake, trolig bare er den første i en rekke avsløringer om personer som har jukset seg til makt og rikdom i vårt samfunn.

Den sentrale Senterparti-politikeren og Bardu-ordføreren Toralf Heimdal sier det godt selv til Folkebladet. «Denne saken vil kreve en omfattende undersøkelse av samtlige masteroppgaver som er levert i moderne tid på universiteter og høyskoler. Det kan ikke være sånn at man ikke har tiltro til at en tittel er en tittel. Det kan få ekstreme konsekvenser».

Heimdal mener fremtidige juksere må få den samme behandlingen som Sandra Borch nå har fått. «Det kommer til å koste litt, men for å gjenopprette tillit til politikere, embetsfolk og private med høyere utdanning, tror jeg det er høyst nødvendig», sier han.

Det skulle bare gå et døgn etter Borchs avgang, før en ny statsråd ble avslørt. Selv om helseminister Ingvild Kjerkols «klipp og lim» i sin masteroppgave fra 2021 ikke er like omfangsrikt som Borchs, er det i to av tilfellene langt mer alvorlig. Kjerkol har nemlig ikke bare knabbet andres arbeid i de «kjedelige» delene av oppgaven, eksempelvis å formulere definisjoner, oppsummere historikk på feltet og beskrive en institusjon. Hun har regelrett kopiert inn forskningsfunn fra en annen oppgave fra 2015. Selv nekter hun for å ha stjålet forskning og presentert den som sin egen.

Kjerkol har satt i gang en storstilt omkalfatring av sykehusene i hele Nord-Norge, og satt landsdelens pasienter, helsearbeidere og helseledere på en omfattende prøve. Hennes masteroppgave i helseledelse ble levert for to år siden, mens hun var en høyt betrodd politiker og en sterk kandidat til en regjeringspost. Det blir interessant å se om hun har tilliten i behold i landets høyt utdannede helsevesen etter dette.

Disse sakene er ikke bare alvorlig for regjeringen, og tilliten til politikere. Det er alvorlig for tilliten til våre utdanningsinstitusjoner, og dermed troverdigheten til hele samfunnsstrukturen.

Senterpartiets instinktive reaksjon er den samme som Høyres reaksjon var da Erna Solberg ble tatt i manglende kontroll på egen habilitet i sin statsministerperiode. Operasjon «myk landing og rask retur» startet umiddelbart fredag kveld. Ledelsen i Troms Senterparti var så samstemte i sine uttalelser til pressen at hadde det vært akademiske innleveringer, ville det falt inn under plagiat. At Sandra Borch måtte gå er «trist», ikke på grunn av tillitsbruddet og skaden hun har påført politikken og akademia, nei, det er «trasig for Nord-Norge å miste en så dyktig politiker».

Denne ryggmargsrefleksen er et sykdomstegn i politikken. Denne avsløringen sier noe graverende om Borchs karakter. En statsråd kan ikke, og skal ikke ha den slakken Rune Madsen og Senterpartiet vil gi henne. Vi må ta for gitt at regjeringen følger reglene til systemet de selv forvalter. Derfor blir det særdeles viktig at universitetene ikke feiger ut, og holder sin hånd over makteliten. Da er det ikke bare elfenbeinstårnet som vil deise i bakken.