Jeg ble født og vokste opp i Harstad, hadde min studietid i Oslo og kom til Tromsø på tidlig 1970-tall som nyutdannet cand.philol.og lektor fra Universitetet i Oslo. Jeg hadde fått jobb på Tromsø offentlige lærerskole, der det skulle utvikles et nytt studietilbud, en ettårig videreutdanning i engelsk.
Etter tre år der ble det overgang til det nyopprettede Universitetet i Tromsø, der jeg fikk en av tre stillinger da engelsk ble opprettet som fag. Jeg var med andre ord en av gründerne på UiT. I mange år hadde jeg en spennende og givende jobb som universitetslektor, senere dr.philos., førsteamanuensis og etter hvert professor i engelsk litteraturvitenskap. UiT var i denne tiden kanskje en av Norges mest spennende arbeidsplasser, i kontinuerlig vekst og utvikling, og med de mulighetene man fikk for videre utvikling, forskning og spennende utenlandsopphold, var det sjelden eller aldri mulig å tenke seg et bedre og mer inspirerende sted å være. Slik har jeg iallfall nesten alltid følt det, som livslang nordnorsk patriot.
Hele tida har det vært et element av nabo-konkurranse i mitt forhold til disse to byene. Jeg føler meg i dag som tromsøværing, men harstadværingen kommer stadig opp og prikker meg litt i ryggen, særlig hvis noen prøver seg med en dårlig harstadværing-vits. Men mens dette før var en kilde til irritasjon, er den følelsen nå så å si helt borte. Det er jo også på høy tid for en pensjonist som meg. I dag føler jeg meg både glad og stolt over å komme fra byen der sør i Troms og gleder meg over jevnlig å kunne besøke den, selv om mine familierøtter der er svakere nå.
Byen ved Vågsfjorden er jo så vakker der den ligger, og med all den kulturelle virksomheten som nå foregår, samt oppgraderingen av parker og havneområdet, er det en fryd å komme på besøk.
For et par uker siden var jeg på et nytt besøk i Harstad, og denne gangen valgte vi å bo på nyåpnede Quality Hotel Harstad bygd på den gamle Kaarbøverksted-tomta, faktisk like ved stedet der min far Reidar Bjørhovde drev sin trelastforretning i mange år. Dette området er nå under omforming og har fått navnet Kaarbø-kvarteret, leser jeg meg til. Ikke så ulikt den omformingen som nå foregår i Tromsø, med Vervet-området, med andre ord.
På Vervet er det allerede store ting som har skjedd, vet vi som bor i Tromsø. Men én ting merker jeg meg som annerledes i dette området i Harstad, nemlig en gate med navn etter en kvinne! Anna Elisabeths gate heter den, og det at bare et fornavn brukes satte meg raskt på rett spor: Anna Elisabeth var nemlig fornavnet til kona til Rikard Kaarbø (1850–1901), som ofte omtales som grunnleggeren av Harstad by. Da Rikard døde som 50-åring, var det hans enke Anna Elisabeth (1851–1919) som overtok og drev den store virksomheten videre: verftet, trykkeriet og alle hans andre forretninger, for ikke å snakke om den store gården i Øvre Harstad, ikke langt fra der Harstad sykehus nå ligger. Fortsatt kan vi se spor av den store gårdsvirksomheten for eksempel i stabburet som ennå står.
For meg som etter hvert har brukt mange ord gjennom mange år på å snakke opp kvinner og peke på hvor dårlig kvinner er representert på mange områder generelt, og i gate- eller stedsnavn i Tromsø spesielt, er dette en stor glede. Og det burde iallfall kunne brukes som, om ikke et spark bak, så iallfall en vennlig påminnelse til dem som hele tiden kommer med motargumenter når det gjelder kvinners synlighet og representasjon i Tromsøs gatebilde eller generelt i offentligheten.
Her er iallfall Harstad et godt stykke foran Tromsø. For hvor har det blitt av vedtaket i Tromsø kommune om å navne en gate eller vei etter Karoline Mathisen nå? Hvorfor har det ikke blitt fulgt opp, og hvorfor har det ikke blitt fulgt opp av flere?
Jeg oppfordrer Vervet-gründerne og byens politikere til å ta tak i dette og komme med noen spenstige og spreke forslag.