Straks ordet hav-deling nevnes, øker pulsen betraktelig både blant sjarkfiskere så vel som havfiskeskippere. Forslaget om nye grenser for hvor båter i de forskjellige størrelsene skal få lov til å fiske, har engasjert kraftig – og kan nærmest fremstå som en gordisk knute å løse. Dette handler om selve næringsgrunnlaget for fiskere, enten du drifter sjark eller jobber i havfiskeflåten.
Med dagens regelverk føler den minste flåten seg fortrengt, og opplever ofte at de største fartøyene ikke bare beslaglegger de kystnære fiskeplassene, men i tillegg ofte drifter på innersiden av båter helt ned i åtte-ni meter. Derfor bør det ikke være vanskelig å forstå deres argumenter.
På den andre siden hevdes det at man mange steder må veldig langt til havs dersom man må bort fra de kystnære fiskefeltene.
Riset bak speilet er at den største flåten vil være tjent med å forlate sine faste mottaksanlegg, noe som blant annet har fått industrimiljøet i Øst-Finnmark samt Sjømat Norge til å komme med et flammende innspill for å beholde dagens havdelingsmodell.
Begge sider har rett i mange av sine argumenter. Derfor er Norges fiskarlags innspill, der man stykker opp landet geografisk i forhold til nye grensesettinger, fornuftig.
Hadde topografien langs kysten vært lik, ville havdelingsspørsmålet vært enklere å løse. Men fisken bryr seg verken om fjordlinjene eller grunnlinjene. Den oppholder seg der beiteforholdene er best. Her varierer det sterkt ut fra hvor langs kysten en befinner seg.
Derfor er det viktig å finne en middelvei som alle parter kan leve med. Det gjør man ikke med å ta fram linjalen ala Berlin-kongressen for 140 år siden, da Afrika ble stykket opp.
Havdelingen krever både kunnskap og klokskap. Debatten, argumentene og den endelige avgjørelsen fortjener en redelighet, åpenhet og ikke minst klokskap som bringer fram de beste løsninger, som et samlet Fiskeri-Norge kan leve med.
Og ikke minst fortjener dette helt grunnleggende spørsmålet for hele næringa en grundig konsekvensanalyse før strek settes.