Hvis en politiker ikke ønsker å bli misforstått, og heller ønsker å diskutere politikk, er det lurt å by litt mindre på sitt privatliv og seg selv i sosiale medier.

Påsken sang på siste verset, det vi kaller «den stille uke» fadet ubønnhørlig ut og vi nærmet oss hverdagen igjen. Stillheten ble brått brutt med et smell på størrelsen med The Big Bang – smellet, ikke bandet – og den åndelige dynamitten som hadde eksplodert i offentligheten var forårsaket av vår egen statsminister, Jonas Gahr Støre.

Støre hadde vært på påskefjellet, noe han sterkt følte for å dele med alle sine følgere i det sosiale mediet Instagram, der han poserte på en skinnfell, påkledd og anstendig, mens han lukket øynene og dro inn den friske og norske fjelluften i lungene sine, etterfulgt av den tilsynelatende uskyldige meldingen «Det eneste man trenger er et fjell og en skinnfell! God påske».

Herregud, er det mulig å være så freidig? Verden stod åpenbart ikke til påske, og i stedet feide det straks en polemisk orkan over det ganske land. Her lå altså han rike jævelen og flottet seg på en skinnfell. I påsken! For en frekk satan.

Samfunnsdebattant Anna-Sabina Soggiu tok til motmæle på Facebook, et annet sosialt medium, med både harme og bibelsitat som ammunisjon. Bildet var «taktløst overfor fattige». Så var helvetet i gang. Rådgivere og Støre-fans gikk i rette mot både bibel og motdebattanter. Kommentarfeltene kokte. Serverne til Twitter, et tredje sosialt medium, holdt på å knele. Det var sikkert noen som danset i protest på TikTok også.

VG, et redigert medium, satte hele tre journalister på saken. Man kunne saktens høre «Korsfest! Korsfest»-ropene i det fjerne. Den stille uke har knapt vært mer bråkete siden nest siste gang Jesus var live.

Det er lett å skjønne frustrasjonen i Støre-leiren. Han lå, tross alt, ikke der naken i dritingsfylla, med dyr champagne og klamret seg til et oppnedkors mens han oppfordret til folkemord, fra et amok afterski-party i de italienske alpene eller, enda verre, mer skatt til oppdrettsnæringen. Han hadde bare ønsket folket god påske og vist seg fram fra sitt aller norskeste, med selve postkortklisjeen av et påskebilde. Et bilde fra den norske fjellheimen.

Det manglet riktig nok en Kvikk Lunsj eller litt marsipan på bildet, man må jo holde linjene, men det var i det hele tatt noe av det mest uskyldige man har sett i sosiale medier på lenge. I hvert fall fra en statsleder.

Men sånn har det blitt, og det burde Støre og hans hær av kommunikasjonsrådgivere, de som skal være gode på slikt, også vite. Det var heller ikke en selfie, man så at det var noen andre som hadde tatt bildet. En nøktern og turkis plastkopp, som etter alle solemerker hadde vært full av kaffe eller kakao, eller noe sunnere, lå tilfeldig henslengt ved ham. Turutstyret nøkternt og folkelig. Det var skrikende jordnært.

Har virkelig ikke folk noe viktigere, mer sjokkerende og verre å hisse seg opp over? Jo, selvsagt har de det. Det er selvsagt helt latterlig å hisse seg opp over et påskebilde fra fjellet. Men «det vil seg bare ikke for Støre», som man ville sagt om han var en svært talentfull idrettsutøver som drev og vinglet voldsomt i prestasjonene sine. Og det har vært en lang, kald og tung vinter for ham og Arbeiderpartiet. Nederlagene har stått i kø, og med krig og dyrtid og krise på krise har det ikke vært lett å snakke politikk uten å svi seg på fingrene.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet, nemlig hva man skal gjøre med en slik motgang. Jeg er verken politiker eller kommunikasjonsrådgiver, men skulle jeg komme med et vilt hogg i mørket, for hva Støre – og alle andre politikere bør konsentrere seg om, også i sosiale medier, og i særdeleshet nå når vi nærmer oss et valg, er det å snakke om noe så vanskelig som politikk.

Jonas Gahr Støre, for eksempel, er attpåtil en svært kunnskapsrik, veltalende og erfaren debattant og retoriker. Da er et hett tips fra en lekmann å bruke nettopp disse evnene i den kommende valgkampen.

Å ligge i fjæra på yttersida av Lofoten, og smatte på tang og utbryte begeistret at det smaker trøffel, drar ikke velgere. Å delta på kappløp over en vaklevoren leider i Kvalsund og bli dratt opp søkkvåt av gapskrattende hjelpere drar ikke velgere. Å gratulere Ole Gunnar Solskjær med innsatsen i Manchester United, attpåtil etter han har fått sparken for at jobben ble elendig utført, drar ikke velgere.

Å vise at man soler seg på fjellet i påska drar heller ikke velgere. Et bilde fra kjøkkenet ditt vil avdekke at du har både Nespresso-maskin og kanskje til og med ei halvfull flaske Jägermeister på benken, eller at det er rotete der. Rotete! Hos en statsminister! Hvordan ser det da ut i statsbudsjettet lizm? For disse bildene er først og fremst potensielle kilder til misforståelser og feiltolkninger av den sorten en helst vil slippe.

Heldigvis, må en nesten tilføye. Sjansen for at diverse sprell og posting av hverdagslige situasjoner slår negativt ut er alltid mye større, nettopp fordi sosiale medier er som skapt til å feiltolke og reagere på slikt.

Ethvert forsøk på å treffe blink og slå politisk mynt på alt annet enn politikk er ren hasard, der du alltid vil vakle på en tynn line over et hav med vidåpne haikjefter. Derfor burde politikere rett og slett by litt mindre på seg selv og sitt private liv. For alles del.

Det er kanskje ikke rettferdig eller spesielt sympatisk, for all del, men det er likevel sånn det er. Så kan man selvsagt velge å ta det til seg eller bare fortsette. Det er jo et fritt land.

Det ligger et intervju med Margaret Thatcher på YouTube, der hun blir intervjuet på svensk TV, og der den kvinnelige programlederen, Stina Lundberg Dabrowski, i slutten av intervjuet skal ha henne til å hoppe, av alle aktiviteter. Jernkvinnen nekter. Selvsagt nekter hun. Dabrowski påpeker at dette er noe «alle» pleier å gjøre for henne og seerne.

«Selv Gorbatsjov gjorde det for meg», sier hun nervøst smilende, hvorpå Thatcher elegant parerer med «Vel, tror han det er dette som forventes av en politisk leder i et fritt land»? Scenen er helt episk. Thatcher vil ikke være med på tullball. Hun vil snakke politikk. Nå var dette rett etter hun hadde mistet makten i UK, men likevel. Man skjønner lett at dette uansett aldri ville skjedd. Hun hadde aldri hoppet på kommando.

Politikere er folkets representanter, og selvsagt foretar de seg folkelige og hverdagslige aktiviteter. Men er det er ikke gjennom bildeposting av mat, soling, turer i skog og mark og ablegøyer de skaper politisk begeistring og byks oppover meningsmålingene. Og det skal vi i grunn være svært glade for.