Troms Idrettskrets har nylig satt et viktig fokus på en stor utfordring for idretten i nordlig landsdel: De store reisekostnadene. Dette tas nå opp gjennom systemet i NIF, norsk idretts store organisasjon.

Med utgangspunkt i min klubb (Tromsø Ishockeyklubb), betyr det å spille kamper i serier lange reiser. Til Østlandet, Vestlandet og Sørlandet. Uansett nivå.

Det er bare to ishaller i hele nordlige landsdel, mot ca. 50 i sør. Vi kan dermed ikke spille serier i egen landsdel. Skal vi spille mot andre lag, blir det nasjonalt.

De yngste lagene våre deltar i svenskenes Norrbottenserie, som betyr mange langhelger i chartret buss om vinteren. Til Luleå og andre nordsvenske byer. Våre spillere over 15 år deltar i norske nasjonale serier, som betyr mange helger med flyreiser sørover i landet, som inkluderer hotell for ca. 20 deltakere i hver reise.

Det er vanlig med reisekasser fra 200-300.000 kroner til over halvmillionen, for de ulike lagene. Til sammen flere millioner kroner totalt i dugnadsklubben. Reisekostnadsandelene på lagene i dag, kan være med på å lage skille blant aktive og foreldre, der noen ikke lenger klarer å følge med økonomisk. Klubben vår har gjennom mange år egen økonomisk inkluderingsordning til blant annet slik bruk, men den kassen favner mange formål og er heller ikke utømmelig.

Reisefordeling er en ordning som gjelder i nasjonale serier for å minske kostnadspresset ved reiser. I praksis slik at alle lag betaler inn i en felles reisekasse i sin serie, variabelt etter reiseavstand laget har, som etterpå fordeles ut til lagene etter hver sesong. Som betyr at lag med bare noen få lange reiser, betaler inn mest til den felles reisekassen, og får lite eller ingen støtte tilbake.

Vi i Tromsø betaler derfor stort sett ikke inn i ordningen, derimot mottar vi støtte fra reisefordelingen. Fordi alle våre bortekamper er lange og dyre reiser.

Årlig og totalt mottar vi ca. 120.000 kroner i støtte fra reisekassen. Utbetalt året etter reisene fant sted. Sammenlignet med millionene som til sammen ruller ut av våre lags reisekasser, er det ikke mye i støtte. Men bedre enn ingen ting.

Prinsippet i ordningen med reisefordeling er imidlertid god, men bare så altfor lite omfattende. Men vi kan ikke forvente at lagene i sør skal betale hele dette reisekostnadsscenarioet. Holdningen i dag – og også historisk, er at klubber i sør ikke ønsker nasjonal serie- eller cupdeltakelse av lag fra nord hvis vi legger kun økonomi til grunn.

Lag og klubber i sør må jo tenke: «Svindyre reiser nordover, svindyre overnattinger på hotell i Tromsø, og så på toppen av det hele måtte bidra med innbetalinger til reisefordeling i tillegg? Nei takk!».

Det har vært å lese på nettaviser nylig, at lag i sør har takket nei til kvalifiseringsspill for opprykk, med begrunnelse i dyre reisekostnader – fordi lag fra nord er med.

Løsningen kommer derfor ikke utenom statlig involvering. Som kan være en beregnet stor nok øremerket bevilling til norsk idretts reisekasser. Administrert gjennom NIF og særforbund. Der det årlig må rulles ut forutsigelige reiseordninger med enkle rammeverk for alle deltakende lag, spesielt rettet mot de lag som har lange reiseveier. Fast og kraftig rabattert idrettspris på fly og overnattinger, ved hjelp av en eller annen optimal avtaleordning med fly- og reiselivsbransjen.

Jeg nevner her bare enkle løsninger på sammensatte og store utfordringer i dagens nasjonale serier innen idretten. Følt på pulsen fra en dugnadsdrevet ishockeyklubb i nord.

Men slik skissert kan også lagidretten i nord naturlig og enklere bli nasjonal, alle klubber i Norge kan få delta på likere vilkår. Det vil også kunne endre holdningen i sør i forhold til (kostnadsdrivende) lag fra nord i nasjonale serier.

Grep som dette vil bedre økonomien til alle idrettsklubber – som i dag jobber skoene av seg med dugnad og sponsorjakt, hovedsakelig for å dekke reisekostnader. Og trolig det viktigste premisset: Slik kan idretten bruke mest mulig av sine ressurser på å utvikle idrett for alle, med mest mulig idrett for hver krone.