Jeg har selv kjent på fortvilelsen som folkevalgt i kommunesektoren gjennom mange år. Nemlig at kommunebudsjettene er stramme og mange gode formål fortjener langt mer midler, men det finnes ikke rom for det.
Dette rammer også idretten, for som lokalpolitiker er det fort å se på idretten som en direkte utgift. Men det er i så fall en «utgift til inntektservervelse». For å investere i idrettsanlegg, gratis trening til barn og unge og driftstilskudd til idrettslagene, er en meget lønnsom investering for samfunnet og kommunene selv.
Det innser jeg er kanskje den viktigste lærdommen etter min tid i lokalpolitikken nå er slutt. I Tromsø kommunestyre 14. februar uttalte ordfører Gunnar Wilhelmsen (A) at «kommunen har forsømt sin plikt ovenfor hallidrettene». Dette i sammenheng med at kommunestyret behandlet en behovsmelding for Tromsøhallen.
Tromsø kommune er en stor anleggseier innenfor idretten. Samtidig viser tall fra Norsk idrettsindeks at Tromsø får lavest anleggspoeng pr. innbygger i Troms fylke. Dersom hallflater er målet bør kommunen komme opp i minst 16 idrettsflater (en pr. 5000 innbygger), mens det nå i beste fall er 11–12 flater.
Det gledelige er at det bygges videre på en tverrpolitisk enighet over flere perioder, om at det nå skal investeres i Tromsøhallen og hallidrettene. Dette etter at det er tatt betydelige løft med Tromsøbadet, turnhall, TUIL II, Rødtindhall, rulleskiløyper osv. som både kommune og idrett har stått samlet bak prioriteringene av.
Nå er det hallidrettene sin tid og satsingen på nye flater i Tromsø, vil raskt få effekt i mer aktivitet og være en meget fornuftig investering. Jeg var også så heldig å få være med på «Idrettskonferansen for Senja kommune» 10. februar, og lærte der mer om idrettens behov og utfordringer i kommunen jeg har vært så heldig å ha vokst opp i og hvor «idrettskarrieren» min faktisk begynte.
I Senja er det meste av anleggsutbygging utført av frivilligheten og idretten selv, og kommunen gir en viss støtte. Problemet er nå at økte rentekostnader, økte brukerkrav og den dyrtiden vi er midt inne i, gjør at det blir stadig vanskeligere for disse idrettslagene, som har investert enormt i anleggene som er til beste for hele befolkningen, å drifte disse med økonomisk bærekraft.
Problemstillingen i hele Idretts-Norge, er at dette kan bety dyrere leie og deltakerkostnader for sluttbrukerne – det vil si de mange familiene som har sine barn og unge på trening i anleggene. Det var derfor positivt å høre ordfører i Senja kommune, Geir-Inge Sivertsen (H), fortelle om at lokalpolitikerne i Senja kommune ser denne problemstillingen, og bl.a. tverrpolitisk har lagt inn midler i budsjettene, for å slette et stort etterslep på utestående tippemidler som idrettslagene har hatt hos kommunen.
Det er et nøkkelord som går i disse to eksemplene – tverrpolitisk enighet. Det er også en viktig lærdom jeg har tatt med meg. Idretten trenger nemlig lokalpolitikere som står samlet om en erkjennelse, om at på lang sikt er dette noe av de mest lønnsomme investeringene kommunene kan gjøre. Et rikt idrettstilbud for befolkningen gir nemlig så mange fremtidige gevinster, fordi kommunene vil motvirke langt større og kostnadskrevende utgifter på egne budsjetter.
For eksempel kan utgifter innenfor helse- og sosialbudsjettene knyttet til dårligere helse, motvirkes av mer fysisk aktivitet i hele befolkningen. Utgifter på utdanningsbudsjettet som knyttes til lediggang og frafall, ser vi tydelige eksempler på at idrettsaktivitet gir barn- og unge større trygghet, mer sosialt fellesskap og et viktig holdepunkt i livet, som igjen gir positive effekter på selve samfunnsproblemet.
Også offentlige utgifter til annen utenforskap knyttet til rus, ensomhet, mentale helseproblemer, ser vi at idretten motvirker, gjennom at f.eks. gatelag og andre inkluderende tilbud, gir «en verdifull pasning» til de som trenger og får dette tilbudet. Denne effekten er også forskningsmessig dokumentert.
Det er blitt beregnet at den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å investere i idrettsanlegg, dersom man ser på ungdom i alderen 13–19 år, vil være en «tre gangen». Altså for hver krone man investerer i idrettsanlegg, så gir det en samfunnsøkonomisk gevinst på tre kroner. Det inkluderer både at folk står lengre i arbeid og en betydelig helsegevinst.
Det er derfor gledelig når mange kommuner–som Senja og Tromsø–ser ut til å prioritere idretten høyt. For kommunene er idrettens beste partner i å skape mer aktivitet og tilbud, og idretten er kommunens beste partner i å spare kommunene for fremtidige utgifter. Sammen kan man sørge for at ingen faller utenfor idrettstilbud på grunn av manglende anlegg eller at det blir for dyrt å drifte anlegg, slik at kostnader blir presset ned på foreldre, og blir en barriere.
En god start er å derfor å slutte å snakke om idrett som en utgift, men heller å se det som en meget fornuftig og langsiktig, lønnsom investering.