I Tromsø kan man søke om kommunal bolig hvis man av forskjellige grunner har problemer med å skaffe seg et sted å bo på det private markedet. Dette kan skyldes sosiale utfordringer, lave inntekter eller helsemessige utfordringer. I dag rår kommunen over 1.332 kommunale boliger av ulik størrelse. Boligkontoret drifter tjenesten og bestemmer hvem som kan få benytte seg av tilbudet.

Ordningen i seg selv er bra og viktig, men den er for begrenset og nå er mange disse boenhetene av en så lav standard at de som bor der lever under forhold som ikke det offentlige Norge kan vedkjenne seg.

iTromsø hadde nylig en reportasje, i vår artikkelserie «Byen vår», om alenemoren og kronisk syke Karoline som bor i en treroms kommunal bolig midt på Tromsøya. Boligen er preget av mugg, bad med fuktskader, lekkasjer i toalett, sprukne karmer, trekkfulle vinduer, skadedyr og andre tegn på omfattende og langvarig forfall.

Barnevernstjenesten har vurdert leiligheten som «helsefarlig» og «uforsvarlig å ha barn boende i», og tobarnsmoren forteller dessuten at barna hennes på 12 og 4 år ikke vil ha besøk av vennene sine hjemme. «Før sprang min eldste sønn ut når det ringte på døra. Nå står han og holder døra litt igjen så folk ikke kan se inn», sier Karoline til iTromsø.

Dette er en del av det offentlige Tromsø og Norge ved inngangen til jula 2022. Det er rett og slett trist, og spesielt ille er det å lese om barn som er nødt til å bo under såpass elendige forhold.

Vi er opptatt av at forholdene ved skolene våre må oppfylle grunnleggende miljømessige minstekrav for å sikre elevene et tilstrekkelig godt læringsmiljø, og at ikke ungene utsettes for forhold som virker helsemessig negativt inn på dem. Slike minstestandarder burde også kunne legges til grunn når det gjelder hjemmeforholdene til de samme barna, og i særdeleshet når det er i hjem som eies og driftes av kommunen.

Karoline forteller at hun i lang tid forsøkte å vaske bort muggsopp fra leiligheten, men uten hell. Det er ikke merkelig, for de omfattende problemene i den kommunale boligen er åpenbart ikke akutte eller noe som fikses med enkle løsninger. Problemene skyldes at kommunen over lang tid har skoftet nødvendig vedlikehold.

Resultatet av dette er omfattende – i boligen til Karoline, som i en rekke andre fullstendig nedslitte kommunale boliger. Det manglende vedlikeholdet gjør at de forfaller og råtner på rot – og gjør at det kan bli svært dyrt for kommunen å skulle rette opp i elendigheten. Forfallet har skjedd, og skjer fortsatt, på vakt til flere forskjellige politiske konstellasjoner.

De økonomiske konsekvensene for Tromsø kommune ved å tillate et slikt forfall er imidlertid én ting. Langt verre er de menneskelige omkostningene for dem som faktisk bor i disse boligene mens forholdene bare blir verre og verre å bo i. At det er en stor menneskelig påkjenning, ikke minst for barnefamilier, er ikke vanskelig å forstå.

Som Karoline selv ordlegger seg: «Det er ikke artig å sende ungene av gårde med mugglukt i klærne».

At barn av foreldre, som av ulike grunner ikke får innpass i det private boligmarkedet, skal bli syke, mistrives og skjemmes som følge av hvor de bor, er rett og slett ikke Tromsø verdig.