Som fast medlem for Arbeiderpartiet i det samme utvalget har jeg gleden av mange og gode samtaler med Vögele om både klimarelaterte og andre saker. Jeg anser samarbeidet som godt og sammen med de andre utvalgsmedlemmene i vår fraksjon (fra SV og Sp) gjør vi vårt beste for å ivareta klima- og miljøperspektivet i de sakene vi behandler.
Jeg er imidlertid ikke enig med Vögele i beskrivelsen av hvor vi står i dag. I tillegg til de sakene hun nevner som positive er det en rekke andre saker og tiltak der kommunen (både politisk og administrativt) har tatt grep. Det gjelder bl.a. det kommunale Sommerlyst barne og avlastningsboliger som bygges etter de helt nyeste og strengeste miljø-/klimastandarder. Her tilegner vi oss viktig kunnskap om hva som er mulig å få til på byggsiden. Vi har Fjuel (samarbeid mellom Tromsø havn og Troms Kraft) med mål om bl.a. landstrøm til alle skip som besøker Tromsø. Remiks skal etablere et biogassanlegg som vil nyttiggjøre seg av både matavfall og slam fra kommunens Vann/avløp.
Vi har prosjektet Plastfri by, der vi både reduserer plastbruk og skal redusere plastforsøplingen. Jobben med elektrifisering av kommunen sin bilpark er i full gang, vi har fått flere og billigere bussavganger og vi søker å legge til rette for bildeling i byggeprosjekter. Kommunen har også en søkbar miljømillion som skal støtte gode klima- og miljøtiltak. Dette er noe av det vi gjør konkret.
Så er vi i nå gang med rullering av Kystsoneplanen. Vi ser her at fokuset på bærekraft og vern om natur og naturressurser har et langt større fokus enn tidligere. Det er bra! I alle plan- reguleringsprosesser er også klima/natur/naturmangfold et viktig element.
Søknaden vår om å bli en av «100 klimanøytrale og smarte byer innen 2030» ble ikke antatt. Parallelt med søknadsprosessen har kommunen jobbet administrativt med en plan B for hvordan vi kan gjøre nødvendige klimagrep uavhengig av om søknaden gikk gjennom. Det vil gi oss gode verktøy i klimakista.
I næringslivet er også entusiasmen stor med tanke på mer klima- og miljøvennlig drift. Siste gladmelding var jo at Bonord som de første i landet har oppfylt kravene til såkalt «grønt lån» i ett av sine oppussingsprosjekt. Vi ser det også blant annet innen turistnæringen, der stadig flere aktører tar grep. Det er fortsatt en vei å gå også her, men man ser en markant vilje til å ta klimaproblemene på alvor.
Vögele etterlyser strengere nasjonale krav med mindre lokalt spillerom i klima-/miljøsaker. Her bør man nok utvise stor grad av forsiktighet, da Norge som kjent er et land med store forskjeller både i demografi, utfordringer, men også i muligheter. Følgelig bør man så langt som mulig basere seg på et nasjonalt rammeverk, men med mulighet for lokal tilpasning.
Samarbeidspartiene i kommunen har gjennom Tromsøerklæringa vedtatt at kommunen skal styres etter FNs bærekraftsmål. Det er 16 slike mål, hvorav flere omhandler klima og miljø. I tillegg handler disse målene om bl.a sosial bærekraft. Jeg vil her sitere ett av dem som er beskrevet i mål nummer 1 om å utrydde fattigdom: «Innan 2030 minst halvere prosentdelen av menn, kvinner og barn i alle aldrar som lever i fattigdom, i samsvar med nasjonale definisjonar.» Jeg tar med dette for å illustrere noe av kompleksiteten i det å styre politisk. Dette målet er ikke i motstrid med klimamålene, men må nødvendigvis sees i sammenheng med hvilke tiltak man kan/bør iverksette.
For å nå klimamålene må hver enkelt av oss bidra. Da må man først ha brede lag av folket med seg. Det tror jeg vi har i dag. Dernest må man få fart på konkrete tiltak som faktisk gir uttelling og der den enkelte kan bidra. Her kan nevnes f.eks redusere matsvinn, litt strengere egenjustis på bilbruk, vente ett år med å bytte ut sofaen eller bilen, bygge 80m2 hytte i stedet for 150m2, reise på tre ovale storbyturer i stedet for fire osv, osv.
Den observante leser vil her se at mange av disse tiltakene også har et sosialt aspekt. De mest bemidlede setter de største klimamessige fotavtrykkene. Klimatiltak på innbyggernivå må altså i første rekke rette seg mot reduksjon i luksusforbruk, mens de med minst midler i størst mulig grad beskyttes mot eventuelle avgifter og økte priser. Dette er etter mitt syn ikke til hinder for helt nødvendige klimatiltak, men avgjørende for en god samfunnsbygging.
I likhet med Vögele er jeg skeptisk til å gi oss selv et klapp på skulderen for godt utført jobb. Derimot synes jeg vi kan koste på oss en liten tommel opp for at vi faktisk er på god vei.