Vegard Fjells intervju med Sebastian Henriksen fra Tromsø Høyre, etterlater flere undringer om Tromsø Høyres agenda for kommunehelsetjenesten, enn egentlige svar. Først – jeg har fulgt Henriksens fravær fra den offentlige valgkampen på avstand og jeg har lest dens etterspill i iTromsøs spalter. Med det som bakgrunn og med Fjells intervju (tirsdag 17. oktober. 2022) forstår jeg Henriksen som Tromsø Høyres talsmann for helsespørsmål i kommunehelsetjenesten, men jeg kan jo ta feil?
Henriksen har ambisjoner for helse- og omsorg i politikken. Spørsmålet er om ambisjonene er for å sikre egen posisjon i Tromsø Høyre, eller om dette er visjoner for innbyggere med behov for helse- og omsorgstjenester? Andre spørsmål som melder seg er om han har mandat fra velgerne for sine planer, eller om hans uttalelser viser at Tromsø kommune ikke handler i samsvar med helse- og omsorgstjenestelovens § 4–2 «Enhver som yter helse- og omsorgstjeneste etter loven her skal sørge for at virksomheten arbeider systematisk for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet».
Tromsø Høyre gikk til valg på en privatisering av hjemmetjenesten der bruker selv skulle få bestemme hvilket firma som skulle levere helsetjenester til dem (merk det, ikke person, men firma – programmet side 13). Tromsø Høyre fikk ikke et flertall for sitt valgkampprogram. Jeg kjenner det urovekkende når Henriksen avslutningsvis siteres til å si: « … å samarbeide med private». Han har ikke med seg et slikt mandat fra Tromsøs velgere. Private kommersielle skal verken drifte sykehjem eller hjemmetjeneste i Tromsø kommune i perioden 2023–2027. Hva slags samarbeid er det da han ønsker? Om det er kjøp av forbruksvarer finner det alt sted og er vel ikke noe som behandles i helse- og velferdsutvalget?
Det er kvalitet som skal være Henriksens markeringssak. Kvalitet er et vidt begrep. I hverdagslivet er opplevd kvalitet vel så viktig som at et produkt er slitesterkt og brukervennlig. I sykepleien er det litt av den samme tanken. Pasientens opplevde kvalitet (omsorg) er viktig og skal tas inn i pleien, men opplevd kvalitet trenger ikke å være objektiv kvalitet. En pasient kan ha det som vi objektivt vil si er dårlig helse, men likevel oppleve å ha en god livskvalitet. Som sak er opplevd kvalitet i pasient- og brukeromsorgen bra, men som politisk kampsak er den et dårlig styringsinstrument.
På nasjonalt plan finnes det kvalitetsindikatorer som er mer presise enn opplevd kvalitet på omsorgen. Det vil være for mange å ta fram i et leserbrev, men noen må nevnes. Ernæring og faren for underernæring, legemiddelbruk, ventetid fra vedtak er fattet til tjeneste iverksettes og reinnleggelse i sykehus, er eksempler på kvalitetsindikatorer som gir objektive svar som kan benyttes til målstyring. Intervjuet med Henriksen gir ikke svar på om han har undersøkt dette. Rent intuitivt vil jeg tro at Tromsø kommune har systemer for rapportering her, for kommunen er som nevnt pålagt systematisk kvalitetsarbeid.
Den viktigste rammefaktoren for kvalitet i helsetjenesten, er personalet. En sentral kvalitetsindikator her er rett kompetanse på rett sted. Påstanden om at det er 17.000 sykepleiere som har forlatt sykepleien, er kvalitetssjekket og funnet feil. Vi har ingen sykepleiereserve. Mangelen på faglært helsepersonell på videregåendeskole- og høyskolenivå, er reell. De kan ikke erstattet med ufaglært personell uten at det går på bekostning av kvalitetsindikatoren rett kompetanse på rett sted.
Er da alt bra i Tromsø kommune? Det kan jeg ikke tenke meg, av avisene ser jeg likevel at det arbeides for å rekruttere og beholde rett kompetanse på rett sted. Dette kan overhodet ikke løses ved Høyres foretrukne valg, privatisering. Om lommeboka i høyre baklomme gjør det ubehagelig å sitte kan den flyttes over i venstre baklomme, men da vil det samme problemet snart oppstå, bare på venstre side. Så da er bare å ta ut lommeboka og sette seg bedre til rette. Sagt med mine ord: En brukerundersøkelse har verdi, men den er subjektiv og gir ikke objektive svar som kan benyttes som styringsmål i helsespørsmål.
Sebastian Henriksen har valgt en sak med stor politisk tyngde som markeringssak etter å ha blitt vraket fra formannskapet av Tromsø Høyres partidemokrati. Men i denne saken har han ikke noe mandat om privatisering fra Tromsøs innbyggere. Utfordringen, slik jeg ser det, er å finne den rette balansen mellom opplevd omsorg og reell gitt omsorg. Tromsø kommune er lovpålagt å arbeide systematisk for kvalitetsforbedring (gjentatt tre ganger, jeg vet det).
Jeg venter med spenning på Henriksens vurdering av dette arbeidet etter gitte kvalitetsindikatorer. Jeg venter like spent på hvordan han vil posisjonere seg for langsiktig samarbeid med posisjon for å dekke de åpenlyse mangler – for lite personell, mangel på omsorgsplasser. Det er det mandatet Tromsøs velgere har gitt ham; et samarbeid om fellesskapsløsninger, ikke privatisering.