«Dømt til å mislykkes». Det er sterke ord om omstillingsprosessen som sykehusene i Nord-Norge er kastet ut i. Særlig når de kommer fra en ellers avmålt helsebyråkrat i Tromsø, Magne Nicolaisen, i Nordlys tirsdag. Han er helsedirektør i Tromsø kommune, med fartstid som leder på UNN. Og han har selv sittet i en av de fem arbeidsgruppene som skulle legge fram forslag for Helse Nord denne uken.

Nicolaisens kritikk retter seg først og fremst til helseminister Ingvild Kjerkol. Det er uvanlig at en kommunebyråkrat er så skarp mot en statsråd. Han er imidlertid ikke alene. Advarsler og slakt strømmer nå inn fra alle kanter om prosessen Kjerkol selv satte i gang for ett år siden.

Den kommer fra fagbevegelsen, fra ordførere og nasjonale politikere på tvers av politiske skillelinjer og fra regjeringspartner Senterpartiet. Det kommer fra fagfolk som selv har vært med på å utforme forslagene som nå foreligger. Hovedkritikken, om man ser bort fra lokasjonsstrid, kan oppsummeres i tre punkter: Det går for fort, det er for dårlig utredet, hele prosessen må stanses.

Bråket var selvfølgelig ventet. Man ber ikke om at sykehusene i en hel landsdel settes i spill uten å forvente et helvete. Det har vært hett lenge, men nå som forslaget ligger på bordet er helvetes porter formelt åpnet. Derfor er Kjerkol – for én gangs skyld – sterk og klar i sitt budskap. Det blir ingen stans. Dette må gjennomføres.

Kjerkol har helt rett i at det ikke er et alternativ å fortsette som før. Det vil innebære en sakte blodtapping av helsetilbudet i Nord-Norge. Det er også dette budskapet Kjerkol og helsetoppene i nord hamrer og hamrer inn: Status quo er krise. Og det er det.

Det betyr imidlertid ikke at grepet fra Kjerkol, da hun beordret Helse Nord å legge fram en plan for omstrukturering av helsetilbud og hvilke faggrupper som skal drive med hva, var smart. Dimensjonene i det som foreslås er også såpass store, at man kan lure på om det var dette hun virkelig hadde i tankene da oppdraget kom.

For kritikerne har også helt rett. Kravet om at en sak som dette må behandles på Stortinget er betimelig. Forslagene som foreligger er virkelig en storstilt omkalfatring og sentralisering av både psykiske og fysiske akuttilbud, planlagte operasjoner og rehabilitering.

Det ligger også forslag til arbeidsdeling mellom sykehus og kommuner som vil ha dramatiske konsekvenser for nettopp kommunene. Det er fare for at disse forslagene drukner i all støyen om de nedleggingstruede akuttavdelingene på sykehusene i Lofoten og i Narvik.

For når man dykker ned i arbeidsgruppenes forslag, ser man at dette helt klart er grep som er så store at det vil påvirke samfunnsutviklingen i Nord-Norge. Det er en omstrukturering som får kommunereformen til å fremstå som puslerier. Forslagene kan i grunnen leses som et høyt skrik om at staten må komme på banen.

Et av forslagene som burde interessere landsdelens ordførere minst like mye som hvor akuttavdelingene skal ligge, er forslaget om å opprette kommunale døgnenheter «med økt støtte fra spesialisthelsetjenesten». Den som har fulgt med i mer enn ett kvarter på situasjonen for Helsehuset og utskrivningsklare pasienter i Tromsø, vet at dette kan bli en sjokkgranat inn i kommunale budsjetter.

Det er derfor ingen overraskelse at alle de kommunale representantene tok dissens i gruppen som utarbeidet forslag for rehabilitering (les: Helsehus) og reduksjon i private tjenester. Tiden fremover vil vise om disse forslagene er nye, nordnorske samhandlingsreformer kokt i hop på teamsmøter i en ad hoc-gruppe i Helse Nord.

Det er ingen andre offentlige områder som forvaltes slik i Norge. Ikke innen samferdsel, ikke innen skole, ikke innen forsvar. Endringene det er snakk om her, er på alle andre saksområder noe som bearbeides gjennom statlige konsekvensutredninger, stortingsmeldinger og reformer.

Forslagene viser med all tydelighet at sykehuskrisen i nord egentlig er en krise i de store sykehusene i Bodø og Tromsø. Slik er det i psykiatrien, og slik er det i somatikken. De store investeringene i nye sykehus i nord har skjedd i lokalsykehusene, mens de store, regionale sykehusene sliter med utgamle og for små lokaler. I Tromsø er ny intensivavdeling for nyfødte og nytt psykiatrisk sykehus puttet i en skuff på ubestemt tid.

Å bygge ned de flunke nye lokalsykehusene, for å kraftsamle pasienter og fagfolk i allerede for trange og oppråtna bygg i Bodø og Tromsø, kan umulig være løsningen. Det minner om måten Forsvaret har holdt på de siste tiårene med effektivt å brenne av milliarder på ingen ting. Det er ikke et eksempel til etterfølgelse, og helseministeren bør snarest komme på andre tanker.

Hun må gjerne lytte til rapporten fra Sykehusutvalget, som kom i mars. Utvalget mener at dagens sykehusfinansiering fører til at bygging av nye sykehus settes i gang for sent, at sykehusene blir for små og bidrar til for høyt økonomifokus. Utvalget skriver at dette skaper en risiko for at nye sykehusbygg ikke blir dimensjonert etter langsiktige behov. Hørt det før? Jepp, det høres ut som beskrivelsen av nye Åsgård-prosjektet.

Utvalget foreslår derfor å endre sykehusenes krav til egenkapital, likviditet og rentenivå for å få lån fra staten. Det foreslår også å omgjøre ordningen som gir sykehusene inntekt etter antall behandlinger, og heller finansiere sykehusene litt mer som kommunene, med økonomiske rammeoverføringer der antall behandlinger er en gulrot på toppen.

Dette er grep som ville hjelpe betydelig på den økonomiske situasjonen, men det løser ikke alt. Det løser først og fremst ikke floken om hvordan en sykere og aldrende befolkning skal få behandling med færre fagfolk. Også dette er et stort, nasjonalt problem der Nord-Norge betegnes som kanarifuglen i gruva.

Kjerkol gjemmer seg imidlertid bak styreleder Renate Larsen og direktør Marit Lind. Det gjør hun med argumentet om at hvis sykehusstruktur skulle behandles på Stortinget, ville helsetilbudet i nord lide samme skjebne som Nord-Norgebanen, veier og tunneler «her oppe»: Pengene vil havne sørpå. Mer effektivt kunne hun knapt kastrert seg selv og egen regjering. Hvis ikke sykehusstruktur er en sak for Stortinget, er det lett å spørre seg hva vi egentlig skal med helsepolitikk.

Utsagnet vitner også om at Kjerkol lider av påfallende dårlig hukommelse. Det er ikke mer enn halvannet år siden hun skar gjennom i sykehusstriden i Oslo. For selvsagt er dette nasjonal politikk. Og la det være klart: Det må skje store og til dels drastiske endringer i helsetilbudet, både i spesialist- og primærhelsetjenesten. Det er overmodent. Å fortsette som nå er å seile inn i isfjellet til full hornmusikk.

Kjerkol har alle muligheter til å ta ledelsen i denne saken, slik hun gjorde i Oslo-striden i fjor. Hun bør gjøre det for å sikre at ikke gode og nødvendige endringer i helsetilbudet i nord stanses på grunn av lokaliseringsstrid om akuttfunksjoner.

Forslag som kan sikre at også nordlendinger får et helsetilbud på linje med resten av landet når det gjelder Norges farligste sykdom, nemlig kreft. Her har Nord-Norge de facto et dårligere helsetilbud enn resten av landet. Det har vi nå muligheten til å gjøre noe med. Det bør imidlertid skje gjennom en helhetlig behandling i landets nasjonalforsamling.

Men da må helseministeren komme seg på banen for alvor.