I Oslo sitter statsministeren. Han har laget et budskap. En juletale til folket. Det fortjener vi i en prøvet tid.

Det er tøffe tider i Norge. Inflasjon, dyrtid, usikkerhet om tjenestetilbud og matkøer som vokser dag for dag. Her i nord hvor jeg bor, lurer folk på om sykehuset vårt kan redde oss i en nødsituasjon i framtiden, eller om det vil komme an på været om vi rekker fram i tide.

Ute i verden ser det enda verre ut. Russlands angrepskrig i Ukraina fortsetter. I Midtøsten er det et helvete med spredningsfare. Folk er engstelige. Med rette. Alt ligger med andre ord beredt for at Støre endelig kan hente ut sin indre Churchill.

Støres julebudskap når undertegnede igjennom en SMS fra en god kompis, med link til regjeringen.no. Avsenderen har akkompagnert SMS-en med teksten «Feriebiskop Fjertnes slår til igjen», en referanse til en av komikerlegenden Rolv Wesenlunds kjente figurer.

Jeg gruer meg til å åpne linken. Hva er det nå? Ap er blant dem jeg har lånt min stemme til opp igjennom årene. Jeg har håpet på dem. Det som åpenbarer seg nå er verre enn jeg hadde forestilt meg. Støre begynner slik:

«Kjære alle sammen. Det står skrevet i stjernene».

Hva nøyaktig statsministeren mener står skrevet i stjernene er ikke så lett å få tak i, men man skjønner raskt at uansett hva, er det i hvert fall ikke hans eller regjeringens ansvar. Teksten ruller avgårde med mer snakk om stjernene, samt en gjennomgang av de tre hellige kongers aktiviteter, før han litt lenger ned i teksten slår fast følgende:

«Vi nærmer oss jul, det er mørkt ute, og derfor er det lettere å se stjernene».

Jeg kikker ut vinduet. Ja, ganske riktig. Det er mørkt ute. Her oppe kaller vi det mørketid. Er det skyfritt ser vi stjernene. Takk for info.

Halvveis igjennom regjeringssjefens tale, eller «et budskap fra statsministeren til advent og jul», som det står i overskriften, er jeg kraftig bekymret. Snart må vel noe håndfast komme, noen lovnader om hvordan statslederen skal lede oss fremover mot en lysere hverdag? Men, nei. Vi skal tilbake til stjernene:

«Og dette er en tid med stjerner og pynt».

Stjernene igjen, ja. Og julepynt. Jeg pløyer igjennom de siste fiffige stjernereferansene. Støre nevner julestjerne, avisene som kårer årets ledestjerner, at «Reisen til julestjernen» går på TV og at idretten peker ut sesongens idrettsstjerner. Du verden. Men så helt mot slutten kommer det:

«Vis omsorg, vis raushet og vis nærhet».

Han skriver at vi må se oss rundt og ta vare på dem som trenger der. Der! Et budskap! Men etter å ha lest de foregående avsnitt virker det mer som en ansvarsfraskrivelse enn en ektefølt appell. Hva har statsministeren og regjeringen hans tenkt å gjøre med tingenes tilstand? Det står det intet om. Så kjenner jeg førjulsdepresjonen på vegne av regjeringen tilta med full styrke. For Støre er ikke ferdig. Det er en setning igjen:

«Og om du kan, følg stjernene».

Jeg skjønner ikke hva det betyr. Jeg har venner og kjente som står i matkø, jeg kjenner folk som sier til meg at de er noen renteøkninger fra å måtte selge huset og jeg kjenner folk som er i full jobb og likevel ikke får endene til å møtes. Mange av dem stemte på Arbeiderpartiet og satte sin lit til slagordet «nå er det vanlige folks tur».

Nå ser de arbeids- og inkluderingsminister Brenna stille spørsmål ved om de egentlig er sultne når de står i matkø, og næringsminister Vestre som belærer dem om at «verdier må skapes før de kan deles», som om folk ikke skjønner det. Vestre tar i bruk gamle retoriske grep, som nærmest er kopiert fra høyres strategihåndbok. Hans budskap er vi må behandle «jobbskaperne» som idrettshelter. De heter jobbskapere i Arbeiderpartiet nå, altså. Nok et låneord fra høyresiden som de på sin side har importert fra amerikansk høyreside: «Job creators». Det gamle norske ordet «arbeidsgiver» er ikke ærbødig nok for næringsministeren. De gir ikke lenger, de «skaper».

Mine «idrettshelter» er enkeltmennesker som er livredde for neste renteøkning, som skipper tannlegetimen og stiller seg i matkø for å få råd til de brukte skiene datteren ønsker seg til jul. De har all rett til å stå der og skammen er ikke deres, den er vår. Først og fremst er den regjeringen sin som på sin vakt ikke bare lar det skje, men mistenkeliggjør dem som står i kø for en pose mat samtidig som de ber om mer respekt for dem øverst ved bordet.

Et tips: Høyre er langt foran Ap på målingene og har vært Norges største parti lenge. Folk har en lei tendens til å foretrekke originalen, jeg tror Ap med fordel bør kaste blikket nedover bordet til dem som de lovet at det skulle være vanlige folks tur nå. Noen av dem kan de finne i matkøene. Start der.

«Ingen skal ha kake før alle har fått brød» sa Gerhardsen og handlet som han hadde lovet. I dagens Ap er Brenna og Vestre nestledere, og omtales som fremtiden til Arbeiderpartiet.

Se gjerne på stjernene og vær rause med hverandre. Men ikke glem å se mest på regjeringen din. De har ansvaret. Ikke stjernene.