Reaksjonene lot ikke vente på seg etter at hovedtrener Gaute Helstrup og årets spiller i 2023, Jostein Gundersen forlot Gutan til fordel for Glimt.

Noen timer før TIL sist tirsdag møttes etter ferie, hadde Glimt sin første økt ute på Aspmyra. Den direktesendte seansen i Avisa Nordland inneholdt selvsagt et innslag med Helstrup. Ikledd en sort jakke med glidelås og en hvit, gjennomsiktig og våt treningsvest så «han Gaute» ved første øyekast ut som en klassisk assistent. I dette tilfellet en godt betalt en.

Tilbake i Tromsø konstateres det at to tromsøværinger dro til erkerivalen, og det kom raskt spørsmål fra supporterhold om spillerne og trenernes følelser og tilhørighet mot hjembyen og klubben. I fortvilelsen etter å ha følt seg sviktet er det ingen grunn til å ta lett på dette – i hvert fall ikke hvis du er en del av TIL. Helstrup og Gundersen følger tross alt bare i fotsporene til Daniel Bassi og Runar Espejord, også de fra byen.

Pengejaget i norsk fotball, som TIL selv er en del av, kan tydeligvis gjøre det vanskelig å tro på selv den mest innbitte tromsøværings lojalitet. Noe trøst finnes til dem som tror alt håp er ute for akkurat dette.

Lokal forankring betyr mye, også i toppfotballen. Det ene utelukker ikke det andre, og til og med de største klubbene i verden setter pris på innslag fra egne akademi. Noen av dem, med Barcelona fremst i rekka, bruker bevisst egenproduserte spillere, selv om det brukes fantasisummer på spillerkjøp. Kravet er selvsagt at de er gode nok.

Fredag var jeg innom trening i Skarphallen, der en 17 år gammel afrikaner fra Benin hadde sin første trening etter et prøvespill. TIL har fått mersmak etter at El Hadji Malick Diouf ble solgt for over 30 millioner til en tsjekkisk klubb denne uka.

I tillegg løper det en rekke søringa rundt på kunstgresset. TIL har fått et rykte som «Oslo-klubben» ettersom de har spesialisert seg på å hente spillere som ikke har slått igjennom lenger sør i landet. TIL kan ikke bli et topplag basert omtrent bare på gutter fra TITO-land, slik vi så i 1986, da TIL vant cupfinalen i sitt første år på øverste nivå. På den tiden var dessuten utenlandske spillere i Norge direkte eksotisk.

Fasiten for TIL, og alle andre klubber, er å ha en fornuftig andel med egenproduserte og lokale spillere, krydret med menn fra andre landsdeler og importspillere. Miika Koppinen, Mike McCabe og Patrice Bernier er tre utlendinger med kultstatus som ble elsket av fansen.

Det er enkelt å forstå frustrasjonen når tromsøværinger forsvinner, og i et svakt øyeblikk gi opp ideen om at gutter fra Olsgårdlia, Hansmark, Slettaelva eller Kroken skal få sin mulighet blant de store gutan. Fansen vil heller vinne serien med masse søringer og noen utlendinger, enn å rykke ned med en gjeng unge lokale gutter for å være djevelens advokat.

Prisen som betales gjennom å styre bort fra en lokal strategi vil på sikt likevel bli uholdbar, selv om jeg forstår at de som styrer butikken lar seg frustrere av at så fort en tromsøgutt gjør det bra, så blir han solgt. Både afrikanere og søringer kan nærmest regnes som en nordlending, men er det noe ekstra når de egne lykkes.

Inne i Skarphallen denne uka har TIL heldigvis flere egenproduserte spillere som både allerede har prestert og flere som kommer til å gjøre det. I mangelen på penger de siste årene er det nettopp slike som gjort behovet mindre for å hente utenfra, med påfølgende suksess.

Fremst i rekka akkurat nå er 18 år gamle Jens Hjertø-Dahl, som det er store planer for i TIL i 2024.

Han gikk hardt ut og meldte på iTromsøs direktesending tidligere i uka at han aldri ville gått til Glimt, uansett hva slags tilbud de hadde kommet med. Et kult stunt som garantert blir godt mottatt hos dem som setter pris på sånt.

Den nylig myndige tromsøgutten er så god at mye taler for at TIL kan gjøre nok et stort salg, hvis nytrener og bysbarn Jørgen Vik velger å prioritere ham i stedet for en tilværelse ytterst på benken.

På veien mot å vinne tilbake noe av det overgangen til Helstrup og Gundersen kostet i troverdighet, er det slike som Jens Hjertø-Dahl som bør ha sin naturlige plass. Hele poenget med at TIL har et kostbart akademi er at han skal kunne erstattes av andre lokale gutter den dagen han drar videre.

Det bør TIL alltid minne seg selv om, selv om det kan kjennes tungt ut når årets tromsøværing og årets spiller setter seg på flyet for å bli rike i Bodø. Tross alt er TIL igjen blitt noe Tromsø kan snakke varmt om – anført av «vårres guta» både på benken og på banen.