Jon Vold ble født 24. oktober 1939 i Oslo. Han vokste opp som enebarn i en enebolig med stor have med mange frukttrær og bikuber på Godlia. Far var rektor og mor lærer. Han hadde en fin oppvekst med mye friluftsliv i Østmarka og på hytta i Valdres, og fikk alt i ungdomsårene også stor interesse for å lese bøker. Etter artium og avtjent verneplikt dro han til Göttingen for å studere medisin. I studietiden møtte han Helene, som han hadde truffet på et russetreff flere år før. Kjærligheten blomstret, og Helene ble med til Tyskland. Sammen fikk de barna Jon i Oslo, Kirsten i Göttingen, Tine i Harstad, Thomas i Boden, Johanne og Marte i Tromsø. Jon fikk sykehusturnus i Harstad, og her våknet deres begeistring for Nord-Norge.

I 1968 flyttet de til Tromsø, der han ble ansatt ved medisinsk avdeling på sykehuset. Men Jon hadde mest lyst til å arbeide i primærhelsetjenesten. Han var med på å starte en gruppepraksis med tre leger i Tromsø i 1972. Jon og jeg har jobbet sammen fra da av, og familiene våre var også mye sammen på fritiden. Jeg har regnet ut at vi har tilbrakt over 100 000 timer sammen som kollegaer og venner. Tidligere drev de fleste primærleger solopraksis.

Strukturen i vårt legekontor i Fiskernes Bank og en gruppepraksis i Molde ble brukt som mal over hele landet da en innså fordelene ved å drive gruppepraksis. Jon og jeg var begge interessert i å utvikle kvalitetene ved å drive primærlegevirksomhet. I forbindelse med en omorganisering av primærhelsetjenesten i Tromsø i 1974, foreslo vi alt den gang en innføring av fastlegesystemet etter mal fra Nederland og England. I dette systemet var det en personlig avtale mellom legen og hver innbygger, og ansvar var definert.

Tromsø ble i 1993 en pilotkommune for å prøve ut dette systemet, som ble en suksess og innført over hele landet. Jon og jeg hadde i alle år en verdifull faglig utveksling. Vi var begge noen av de første i landet som ble spesialister i allmennmedisin. Denne spesialiteten måtte fornyes hvert femte år, med strenge krav til etterutdannelse. Jon ble valgt av primærlegene i Troms til landsrådrepresentant i Allmennlegeforeningen, noe han var i åtte år, da jeg ble valgt for de neste åtte. Vi ble begge veiledere for leger som ønsket å spesialisere seg i allmennmedisin.

Jon var i hele sin praksis opptatt av å være høyt faglig kvalifisert, såkalt evidensbasert. I tillegg evnet han med sin personlighet å få et personlig forhold til sine pasienter og vinne deres tillit. Forskning har vist at kontinuitet i forholdet mellom lege og pasient reduserer både sykelighet og dødelighet. Når lege og pasient har god kjemi, øker det pasientens trygghet.

I storfamilien Vold var det friluftsliv hver helg og i feriene. Hvert år satte de poteter på Soleng ved Takvannet i nydelig junivær, og tok dem opp – ofte i snødrev – i september. Sammen dro familiene våre på båtturer i ytre Kattfjorden, de i sin Viksund-sjark, og vi i vår nordlandsbåt. Jon ble begeistret for vår bindaling og anskaffet sin egen. Vi kunne være tre familier på Svinøya, seks voksne og opptil 16 barn. Vi bodde ofte i telt, og alle sankthansaftener ble feiret der. Det ble satt sildegarn om kvelden og dagen etter egnet vi kveitvad. Om vinteren dro vi på skiturer, ofte fra Risvika og Trondjord. Vi bygde stor snøborg fylt med ugarvede reinsdyrskinn, stekte pannekaker, og i brattbakkene ble det trent på telemarkkjøring.

Helene og Jon ble skilt i 1983. Han fant heldigvis ny kjærlighet i Jorunn, som han giftet seg med i 1990. Sammen med henne tilbrakte han mange dager på hytta i Mikkelvika.

Jon hadde nær kontakt med barna, selv om flere flyttet fra Tromsø. Alle valgte ulike yrkesretninger, og han viste stor interesse for alles valg. Han fikk nitten barnebarn. Jon har vært en viktig og trygg person for dem alle, det samme har han vært for mine barn. Datteren Johanne overtok Jons praksis.

Jon fortsatte hele livet med å lese bøker, både skjønnlitteratur og historie. Han var glad i jazzmusikk, og diskuterte ivrig både musikk og bøker med sine mange venner.

Legepraksisene våre og friluftslivet sommer og vinter var for oss begge viktige faktorer som fikk oss til å elske Nord-Norge.

Jon var alvorlig syk de siste årene. Med sin medisinske kompetanse innså han at ingen behandling kunne hjelpe ham lenger. Det gjorde sterkt inntrykk på meg da han ringte tre dager før han døde, og vi hadde den siste avskjedssamtalen. Han døde 30. juli. Det har fra 1972 til i dag alltid vært en glede å samarbeide med Jon både på jobb og i fritiden.