Tanken om at det skal lønne seg å jobbe fremfor å stå på trygd, har vært debattert på flere av vårens partilandsmøter. Grovt oppsummert har innvendingene mot den såkalte «arbeidslinja» vært at det er et prinsipp som forutsetter at det er trygdedes vilje til å jobbe det står på, mens realiteten er at alvorlig syke ikke kommer seg i arbeid uansett hvor lave ytelsene er.

Dette er nødvendige innvendinger, men for en god del trygdede er det ikke nødvendigvis et spørsmål om enten-eller, men heller et spørsmål om hvordan eventuell restarbeidsevne best kan brukes. Og dermed også honoreres.

Før helgen publiserte iTromsø et intervju med Ørjan Sandberg. Han har vært samfunnsengasjert i en årrekke, med fremskutte posisjoner både i bydelsråd, idrettslag og i kommunepolitikk. Som folkevalgt mottok han i fjor 69.000 kroner for å delta på komitémøter og kommunestyremøter i Tromsø, men fordi han er uføretrygdet, blir trygden hans samtidig avkortet med 13.000 kroner. Med den nevnte utbetalingen passerte Sandberg nemlig frigrensen som uføretrygdede har mulighet til å tjene uten å bli trukket i trygd.

Det er absolutt ikke økonomisk lukrativt å gå på trygd, Sandberg opplyser at han får 262.000 kroner før skatt. Som han selv sier om trygdereduksjonen som følge av hans politiske engasjement: «Det er tøffere beskatning enn toppskatt. Hvor rimelig er det?»

Hans eksempel tydeliggjør to problematiske forhold: At dagens system ikke er tilstrekkelig innrettet for at det skal være lønnsomt for trygdede å jobbe med den restarbeidsevnen de har. Selv om Sandbergs mangeårige samfunnsengasjement neppe er økonomisk motivert, må det for alle trygdede fremstå økonomisk rasjonelt å arbeide – dersom muligheten skulle finnes. Og ikke tvert imot – at man blir «straffet» for det.

Saken viser dessuten behovet vi har for politiske representanter med høyst forskjellige bakgrunner. Både lokalt og nasjonalt må velgerne oppleve at politikerne som representerer dem også har erfaring med deres livsvilkår og hvilke problemstillinger de står overfor.

Både ordfører Gunnar Wilhelmsen og Ørjan Sandberg selv peker på at den erfaringen Sandberg har som uføretrygdet folkevalgt, tilfører de politiske diskusjonene andre og viktige perspektiver. Ulike livserfaringer er viktig for å ta riktige politiske beslutninger, og mindre avstand mellom enkeltgrupper og folkevalgte bidrar dessuten til å styrke legitimiteten til både politikerne og til folkestyret vårt.

Det er mange som aldri vil kunne jobbe i vårt samfunn – uten at det skyldes verken vilje eller manglende økonomisk motivasjon. Arbeidslivet i dag er et ganske annet, og langt mer spesialisert, enn da begrepet «arbeidslinja» ble innført på 90-tallet. Behovet for en velfungerende velferdsstat er derfor langt fra blitt mindre.

Skal det imidlertid «lønne seg å jobbe» for alle som har mulighet, uavhengig av hvor stor arbeidsevne man faktisk har, må regelverket innrettes med bedre økonomiske intensiver. Arbeid må belønnes, ikke straffes, for trygdede.