KrFs Helga Marie Bjerke har et innlegg i avisa iTromsø om «venstresidens paradoks» når det gjelder synet på privatisering. Bjerke har utvilsomt rett i at politikken byr på mange paradokser. Ikke minst har hennes eget parti fått erfare dette de siste par årene som støtteparti for en blåblå regjering. Men hennes beskrivelse av debatten om privatiseringens konsekvenser, blir merkelig overfladisk.

Bjerke lurer på hvorfor privatpraktiserende aktører i helsevesenet som fastleger, tannleger og avtalespesialister er greit, men andre private er problematisk. Et svar kan være at de hun nevner er fagfolk som hver dag gjør en innsats i førstelinja i helsetjenesten, i møte med pasienter og brukere. De er ikke investorer som ser på helse- og omsorgstjenesten som arena for pengeplassering, hvor hensikten er maksimal avkastning på hver investerte krone. Dette er derimot et overordnet mål for de store kommersielle selskapenes engasjement i pleie- og omsorgssektoren. Det er disse som nå banker på døra og vil inn i den sårbare eldreomsorgen. Og da er spørsmålet: er det dette vi vil? Hva er i så fall begrunnelsen?

Ofte hører man fra høyresida at privatisering og konkurranseutsetting i eldreomsorgen gir de eldre større valgfrihet og bedre tjenester. Men er dette erfaringen? Ikke dersom vi ser til Sverige, eller for den saks skyld, til Oslo. Eldreomsorgen i hovedstaden er slett ikke noe utstillingsvindu for privatiseringens velsignelser. Oslo har lavere andel faglærte i eldreomsorgen og lavere legedekning i sykehjemmene enn flere andre sammenlignbare byer og fylker. Nylig kunne vi høre om eldre mennesker i hovedstaden som på kort tid har hatt et femtitalls ulike personer fra hjemmetjenesten på besøk. Som om ikke det var nok, nekter de private driverne å fortelle om hva slags bemanning man har, med argumentet at dette er «forretningshemmeligheter». Det burde også bekymre KrF-representanten at ideelle aktører som Bymisjonen og Frelsesarmeen er helt presset ut av Oslos eldreomsorg til fordel for de kommersielle aktørene.

Helga Marie Bjerke kommer med spekulasjoner om de avtalene Tromsø kommune har med Rehabiliteringssenteret Nord-Norges Kurbad. Kurbadet har lenge hatt avtale med Helse Nord om å bidra med spesialisert rehabilitering for pasienter i hele Nord-Norge. Spesialistrehabiliteringen blir i dag i stor grad utført av ideelle og noen private aktører. Dette skjer i henhold til avtaler med de regionale helseforetakene, ut fra definerte behov og klare rammer. Det er tverrpolitisk enighet om at rehabiliteringsinstitusjonene utfører en viktig jobb i helsevesenet, men også at vi må ha større fokus på hverdagsrehabilitering i kommunene. Derfor nedsatte den rødgrønne regjeringen i 2011 et partssammensatt utvalg for å utrede bedre funksjonsfordeling mellom kommunehelsetjenesten og den spesialiserte rehabiliteringen. Utvalget konkluderte med at kommunene må styrke sin rehabiliteringskompetanse betydelig og at det også kan være en fordel med bedre samarbeid mellom de spesialiserte rehabiliteringsinstitusjonene og kommunene. Det er med andre ord ingen grunn til at ikke Kurbadet kan samarbeide med Tromsø eller andre kommuner. Dette må imidlertid ikke føre til at kommunene lener seg tilbake og lar være å bygge opp nødvendig kommunal rehabiliteringskompetanse, som er helt nødvendig for å få til det gode tverrfaglige samarbeidet i den kommunale helsetjenesten.

Svaret på Bjerkes utfordringer er at det offentlige gjerne kan inngå avtale med ulike ideelle og private aktører der det ligger til rette for dette, med sikte på at disse kan utgjøre et supplement. Men man skal ha grundige analyser av hva slags velferdstjenester som egner seg for samarbeid og - ikke minst - hva slags drivkrefter som settes i sving når man går i gang med omfattende kommersialisering og privatisering. Særlig er det grunn til å advare mot å konkurranseutsette hele sektorer, som f.eks eldreomsorgen. Ingenting tyder på at dette gir bedre eller billigere tjenester. Likefullt ser det ut til at høyrepartiene snur blikket vekk fra all erfaring og lener seg på en ideologisk begrunnelse som ikke holder mål. Det underlige er at Helga Marie Bjerke fra KrF ikke er mer kritisk til dette enn hun er.