Sjefredaktør Jørn-Christian Skoglund er kreftsyk. Gjennom bloggen hans kan du følge hans kamp mot kreftsykdommen.

Jeg ble erklært kreftsyk i månedsskiftet februar/mars i år, etter det jeg trodde var en særdeles krevende bihulebetennelse. Røntgenbildene viste at det satt en hissig og hurtigvoksende om lag ti centimeter stor svulst i nesen/bihulene. Sjelden sort. Kun et fåtall tilfeller i Norge hvert år. Derfor er sykehuskompetansen mangelfull. På Universitetssykehuset Nord-Norge, blant annet, som har valgt å spille på faglig kompetanse hos andre sykehus i både Norge og utlandet for å finne en treffsikker behandling, som skal ta knekken på svinmakten.

Jeg ble forberedt tøffe tak – den tøffeste jobben så langt i livet. Det var ingen overdrivelse.

Etter å ha vært gjennom både cellegiftbehandling og en flere uker lang kombinasjon av cellegift og stråling ved UNN, begynner jeg å få hodet opp til overflaten igjen. Det har tatt mye mer tid enn jeg trodde, kostet mye mer enn jeg turte frykte og vært mer energitappende enn jeg var forberedt på. Jeg er egentlig glad jeg ikke visste hvor mye kroppen skulle brytes ned før oppturen startet igjen. Det ville gjort prosessen tøffere enn nødvendig.

UNN har vært ”hjemmet mitt” i mange uker. På andre forsøk ble jeg utskrevet tidligere denne uken. Nå forsøker jeg etter beste evne å håndtere smerter, kvalme og medisinregimet på egen hånd – med god hjelp fra min sykepleiersamboer. Det mest krevende er at kroppen ikke tåler mye før den blir sliten. En lang samtale kan være nok til å ta knekken på et magert ”energilager”. Samtidig er det gull verdt med alle de som bryr seg om hvordan det går: Alle de som stilte på dugnad da sommerplenen skulle på plass tidligere denne uken, de som sender SMS og lurer på hvordan formen er, alle hilsninger jeg blir møtt med fra fjern og nær. Det varmer oppriktig, og er med på å gjøre veien fram enklere på alle måter.

Jeg har ikke alle svar ennå på hva som er sluttstreken for denne prosessen. Jeg skal gjennom omfattende røntgenundersøkelser i månedsskiftet juni/juli. Deretter skal jeg på en utredning med sikte på operasjon ved Rikshospitalet i Oslo i juli. Det betyr at jeg går spennende og avklarende uker i møte.

I en tilværelse som består av små museskritt, er alle ”bevegelser” en opptur.