Formyndere har vi hatt nok av i dette landet, det vet alle som vokste opp med folketannrøkta og Torbjørn Yggeseth, ølmonopol og stortingsdebatter om farge-TV. Derfor skal jeg vokte meg vel for å peke og formane, men likevel våge å stille spørsmålet: Er det rom for å diskutere nettvett i julelykken?
De sosiale mediene er, mer eller mindre uten unntak, en lykkegenerator. Du kjenner deg privilegert og glad for et eller annet – det kan være smaken på olivenoljen i Provence eller en ny jobb – så glad at du legger det ut på nettet, og da blir du enda gladere. Innimellom deles også sorg, og en gang iblant et budskap som mener og vil noe, gjerne etterfulgt av en meningsløst opphetet diskusjon. Men i det store og det hele er hensikten å forsterke lykken.
Det er jo ikke noe galt i å være lykkelig og glad. Tvert imot, i en nyhetsverden preget av problemer og konflikt, og Farmen-lykke og Skal vi danseglade folk, så er det jo en lettelse å se hvor glad en gammel mann i en elv kan bli av å få en laks. Eller hvor glade kvinner i førtiårene blir av å bli bestemor.
For ikke å snakke om hvor innbakt lykkelig selv tilgrodde surpeiser kan bli når noen gratulerer dem med dagen.
Da er det jo ikke så rart, i et temmelig julete land, at lykken topper seg i slutten av desember. Da samles man og spiser og spiller og synger rare sanger, man kommer fra fjern og nær, unge voksne pakker bruktbilen stappfull i byen og kjører med polvottene på, for de har ikke råd til å reparere varmeapparatet, men det stopper dem ikke, toppen av lykke kommer når nattradioen sprakende spiller «Driving Home for Christmas» midt på Kvænangsfjellet.
Midt oppi alt dette sitter det ikke én, ikke to, ikke tre, men mange hundre tusen nordmenn som ikke får lykken til å stemme med virkeligheten i jula. Barn som gruer seg til jul, for da går konfliktnivået opp. Familier som skal feire sin første jul etter et dødsfall. Folk uten familie som dette året ikke engang finner motivasjon til å pynte treet.
Skilte foreldre som savner barna sine, aleneforeldre som ikke har råd til gaver, og som alle mest ønsker seg en å spise julemiddag med. Flyktninger som håper å få livstegn fra sine nærmeste i julegave.
Selv er jeg skilt fra mora til mine barn. År om anna har både hun og jeg fått kjenne hvordan jula minner oss på at det ikke gikk i henhold til plan, at barna må foreta valg og dele seg i en tid der man aller helst skulle ønske at alt var ideelt.
Likevel handler ikke dette om min egen situasjon – vi er alle friske og i stand til å klare oss i hvilken som helst storm – det handler om de som virkelig trenger omsorg og støtte, de syke og sårede, de ensomme og de villfarne.
Det handler heller ikke om at jeg ikke ønsker folk alt mulig hell og lykke i livet – for det gjør jeg. Jeg tåler helt fint at folk er mye lykkeligere enn meg selv også, det gjør meg ikke noe tristere. Jeg synes enhver skal anstrenge seg i jula for å lage den høytiden som passer hen og ens nærmeste aller, aller best, og som gjør mest godt for sjel og sinn, hva enten det måtte bety av innkjøp eller tiltak.
Men er det virkelig nødvendig å poste denne lykken på Instagram og Facebook? Er det virkelig nødvendig å høste tommeltotter og hjerter og godord på toppen av den lykken som allerede er så komplett at den må dokumenteres og publiseres?
Må vi virkelig fortelle omverden at vi sitter her sammen med 20 gode venner og drikker rødvin og har den årlige julequizen? Kan vi ikke bare la den telefonen ligge og konse på quizen? Det var jo derfor folk kom, var det ikke?
Det er veldokumentert – i alle fall i mitt hode – at sosiale medier har den nedsiden at det også kan være en kanal for nederlag, mobbing og sosialt press. Det er like godt kjent at jula er en høytid med enorme kontraster.
Derfor, i en tid der kontrastene også utenom høytidene kommer mer og mer til syne, kan det være grunn til å spørre seg om jula er rett anledning for å sprette champagnen og sette på lyskasteren, foran øynene til folk som må klare seg med et stearinlys og en kaffekopp.
Så kjære facebookvenner og andre venner – som sagt, dette er ingen pekefinger eller formaning, det er bare en liten undring fra en lett aldrende sjel, og i verste fall en liten oppfordring til å stoppe opp et lite øyeblikk og tenke seg om:
Kanskje er det aller best, for alle, at dette lille øyeblikket blir her?