For få dager sia undertegna forsvarsminister Bjørn Arild Gram en avtale med USA på vegne av regjeringen, om åtte «omforente områder» (baser) hvor USA kan bygge ut militær infrastruktur. Fra før har amerikanerne baser i Rygge i Østfold, Sola i Rogaland, Evenes i Nordland og på Ramsund i Troms.

Den nye avtalen gjelder blant anna Bardufoss flystasjon, Setermoen garnison samt skyte- og øvingsfelt og Andenes flystasjon. Bakgrunnen for den nye avtalen er at vi må styrke forholdet til våre allierte, og USA er jo som kjent vår nærmeste allierte.

Avtalen skal nå sendes ut på høring og godkjennes av Stortinget. Dette skjer parallelt med at Sverige, Finland og Danmark åpner opp for til sammen 35 nye amerikanske baser.

Øker det vår sikkerhet i nord?

Amerikanske baser på norsk jord innebærer at norske myndigheter avgir suverenitet over de aktuelle områder til USA. Avtalene gir USA – altså ikke NATO, som vi er med i – myndighet til å bruke makt over norske borgere og selv bestemme hvordan de vil møte det USA ser som en sikkerhetstrussel. Tre nye baser i vår geografiske nærhet fører til økt militarisering og spenning i nord, og binder Norge enda tettere til USAs posisjonering og strategier.

I tillegg vil det være et signal til vårt naboland Russland, om at USA ruster opp militært på norsk jord. Altså en klar invitasjon til Russland om også å ruste opp. Våpenindustrien går lyse tider i møte.

USA har over 600 baser over hele verden og er involvert i krigshandlinger flere steder. Midtøsten og Taiwanstredet kan raskt utvikle seg til arenaer for krig der USA er en hovedaktør, noe som åpenbart vil svekke USAs interesse for Nordområdene. Russland har overført store styrker og materiell til krigshandlinger mot Ukraina.

Militære eksperter mener det ikke er sannsynlig at Russland vil invadere Norge. Det foreligger heller ingen uavklart situasjon eller grensekonflikt mellom Norge og Russland som skulle tilsi behov for opprustning.

Fravær av konflikt i nord har åpnet et vindu for en alternativ forsvarspolitikk, forskjellig fra den rådende oppfatninga om at Russland vil ha interesse av å angripe Nord-Norge. Det er vanskelig å tenke seg hvilken interesse Russland skulle ha av å gå til erobringskrig mot NATO-landet Norge. Men russlandshatet i Sør-Norge er stort, og ideen om at Norge skal bli invadert av Russland lever i beste velgående.

Politikken er nå at Norge ikke må snakke med Russland, derimot må vi invitere til et rustningskappløp som er begrunnet i teorier om at Putin er dum, slu, svak, syk, sterk eller utilregnelig. Vi vet ikke hva han vil, men det avgjørende er at vi heller ikke ønsker å vite det, for det kan forstyrre vår forsvarspolitikk som går på autopilot.

Det er klart at konflikter utløst andre steder i verden, kan komme til å utgjøre fare for en krig mellom Russland og USA i våre nordlige områder. Men da handler det i så fall om de strategiske interessene til de to atomvåpensupermaktene og deres atomvåpen, som er plassert på Kolabasen, og på amerikanske fly og i ubåter i havet utenfor oss.

Hvem skal sikre Norges interesser dersom vi blir dratt inn en storkrig? I Hurdalsplattformen har Regjeringa «Et forsvar av og for folket» som overskrift på forsvarspolitikken. Formålet er å avskrekke og forebygge krig og konflikt. De hevder norsk suverenitet som vesentlig og baserer politikken på NATO-alliansen og samarbeid med enkeltallierte. Det står ingen ting om at Norge ønsker amerikanske baser på norsk territorium. Er det kanskje ordførere, stortingsrepresentanter eller fylkespartilag i Nordland og Troms som har presset på for å få USA-baser?

I en situasjon der vi åpenbart kan ha mye nytte av forsvarssamarbeidet i Norden og Europa, hvorfor skal vi da overlate basepolitikken til USA? Hvorfor undertegne en ny avtale før saka er debattert i Stortinget? Har USA fått ubegrensa tilgang til norsk territorium slik at vi kan vente flere baser, som for eksempel Olavsvern?

For Norges vedkommende er det langt bedre å styrke samarbeidet med nordiske og europeiske land i vår geografiske nærhet, og bruke medlemskapet i NATO (der USA er med) istedenfor å legge oss tett opp til USA, og gi USA eksklusiv rett til å utøve jurisdiksjon på biter av norsk jord.

Jeg har tidligere tatt til orde for at Tromsø burde bli fredsbyen i nord, heller enn en forsvarsby. I høst arrangerte fredsaktivister ei Fredsuke med åpne møter og torgmarkering med brei politisk oppslutning. Nå er også Fredsnettverket etablert og har på få dager rekruttert 200 medlemmer. Som fredsby kan Tromsø bidra til å dempe kald-krigsstemninga, og invitere til en forsvarsdebatt som fremmer fredelig sameksistens i nord og på sikt en tillitsbasert nedrustning.

Fredspolitikk er viktig for Tromsø. I 2019 vedtok Tromsø kommunestyre å støtte FN-traktaten om å forby atomvåpen, og i Hurdalsplattformen heter det at Norge skal delta på de internasjonale møtene der dette drøftes. Den norske regjeringa er altså på gli her!

Forvars- og militærpolitikk angår oss som bor i nord og Tromsø kan bli en arena for å diskutere godt forsvar, fredspolitikk og atomvåpennedrustning.