«Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er huslånet».

Du har sikkert sett en variant av denne pastisjen på kjærlighetens høysang, hengende i et vindfang hos tanta eller naboen. Hun jeg kjenner som har denne i glass og ramme på veggen hjemme, hang den opp da hun endelig hadde klart å samle opp nok egenkapital til å eie sitt eget krypinn igjen. Hun fikk den i innflyttingsgave, som et gøyalt og beskt «gerilja-broderi».

Like under ligger alvoret. Vi har alle hørt historiene fra nittitallet, da boligbobla nettopp hadde sprukket. For mange sprakk også ekteskapet eller jobben i tillegg, og huset måtte selges med stort tap. For noen skjedde det i startgropa på voksenlivet, i etableringsfasen. Resultatet var år med nedbetaling av boliglån – uten selve boligen.

Nå står vi i fare for en reprise, ifølge eksperter iTromsø har snakket med. iTromsø har avdekket at den økonomiske situasjonen til hele en av sju tromsøværinger nå er på et alarmerende nivå. 15,3 prosent av den voksne befolkningen i Tromsø har problemer med å betjene boutgifter, herunder boliglån, husleie, fellesutgifter, strømregning og kommunale avgifter.

Espen Sirnes, samfunnsøkonom og førsteamanuensis ved Handelshøgskolen på UiT, kaller det «åpenbart høyt», «overraskende» og «urovekkende», og tegner spøkelset tydelig på veggen: «Tall som dette bør bekymre bankene. Banker har typisk en egenkapitalbuffer på mellom 10 og 15 prosent, så om 15 prosent av kundene ikke klarer å betale, vil de ha et stort problem», sier han.

Oppdaterte tall for hele landet kommer ikke før til våren. Økonomen advarer om at Tromsø kan være kanarifuglen i gruva. Det er flere enn bankene som bør bekymre seg. Tromsøs politikere er de første som bør kalle inn til ekstraordinære krisemøter. Dette kan få alvorlige konsekvenser for byen.

Da er det flaut at ordfører Gunnar Wilhelmsens ryggmargsrefleks er å peke på staten, som han og SV-topp Pål Julius Skogholt gjør i dette intervjuet med iTromsø.

Hva skal de da med ordførerkjedet?

De bør stille seg spørsmålene:

Hvorfor mislyktes de da de ga tommel opp til en storstilt boligutbygging i Kroken, en utbygging der BoNord feiret med prisrekord på første salgsdag?

Er det viktigere at eneboligeiere tjener penger på korttidsutleie til turister, enn at studenter og enslige finner husvære til en pris som gjør det mulig å leve og spare opp egenkapital?

Og først av alt:

Hva kan de gjøre for tromsøværinger på randen av inkassohelvetet?

De kan starte med å bestemme seg for å ta makta over bolig- og byutviklingen tilbake til kommunestyret.

De kan starte med å sette ned leieprisene på kommunale boliger.

De kan sette opp sosialhjelp-satsen.

De kan gjennomgå kommunale avgifter for å være helt sikker på at prisene er faktisk selvkost, og ikke blåst opp av unødvendige tjenester eller prosjekter.

De kan endre støtteordningen for bompenger til fattige familier ved å heve maksbeløpet, og vurdere å ta inn andre grupper som sliter.

Det siste de bør gjøre, er å skylde på staten. Sånne ordførere er det ingen som har bruk for.