«Reiser du hit i desember, vil du oppleve den helt spesielle førjulsstemningen. Utsikten fra Fjellheisen er fantastisk og nede i byen venter et ekte juleeventyr! Det er som å spasere rett inn i en klassisk julefilm …»

Dette lokker Visit Norway turistene med på nettsiden sin. Det kan virke som de aldri har sett en eneste julefilm, for det der er rett og slett en løgn feitere enn ribbesvor. Med mindre de tenker på en versjon av julefilmen «Grinchen» der han stjeler jula fra landsbyen og aldri gir den tilbake.

Jeg lurer på om turistene følte at de var med på et ekte juleeventyr der de sto i kø utenfor 7/11 på de rødeste dagene for å få i seg litt mat i magen. Eller når de spurte de innfødte om hvor julebyen lå, men ingen kunne svare. Alt man kunne gjøre var å peke vilkårlig litt hit og litt dit, legge på en «maybe» og ønske dem lykke til på reisen.

Jeg er en realist, men jeg eeelsker jula. Blir et barn. Det er liksom den magiske tida på året da undere faktisk kan skje. Da det ble annonsert i oktober 2021 at Tromsø skulle bli «hele Norges juleby», ble jeg derfor ditto begeistret. Det var liksom ikke måte på hvor fantastisk julebyen Tromsø skulle bli:

«Det blir Norges flotteste julegate med mange salgsboder hvor man kan få kjøpe alt mulig», uttalte Shilan Ghadani, daglig leder Tromsø Sentrum, da.

Ah, juleby! Vakre lys, små overraskelser rundt hvert hjørne, gater som dufter av pepperkake, gløgg og annen deilig bakst. Rekke på rekke med små boder dekket inn med granbusker med hjemmelagde, små duppeditter eller klesplagg som man ikke får tak i ellers, som man kanskje ikke engang vet hva er. Kanskje litt levende musikk også, latter og prat, digge smaksprøver og varme smil. En sukkersøt blanding av Jul i Skomakergata, bursdagsfølelse og Smak-festivalen. Julelykke i hvert kvartal!

Juledum som jeg er, var det noe sånt jeg så for meg da jeg satt på bussen med barna en lørdag midt i adventen på vei til sentrum for å stappe i oss julestemning. Og det begynte bra. Tusenvis av gylne lys hang over Storgata, og butikkene og kafeene hadde pynta seg. Wow, sa vi og så på hverandre før vi måtte se opp igjen. Det er som en stjernehimmel, sa femåringen, og det er mulig jeg har brodert ut det minnet litt, men jeg mener vi kjørte på med en gruppeklem i ren juleekstase.

Vi gikk hånd i hånd på leit etter denne julegata, den flotteste julegata i hele landet, med salgsboder jeg hadde hørt skulle finnes. Kanskje var det på Stortorget? Nei, der så det ut som en hvilken som helst annen helg, noen boder med votter og lusekofter. Vi forlot menneskene og bevegde oss ned mot Prostneset. Kanskje var det nede ved det grelle pariserhjulet, som jeg får migrene av gjennom kontorvinduet daglig i adventen, de hadde samlet seg?

Jeg skjønte det da vi passerte Domkirka: Dette var en tabbe. Balsfjordvinden slo hardt imot oss og frøs ansiktet mitt fast i en forblåst grimase, du vet en sånn en hvor du ser ut som en blanding mellom å måtte voldsomt på do og ha spist noe surt. Men det var for sent å snu. De hadde sett den.

– Mamma! Karuseeeeell!

De la på sprang, ble trafikkfarlige, hadde kun ett mål for øye. De skulle på juletivoli.

Vel framme så jeg rundt meg og måtte blinke, først én gang, så hundre. Hva faen var dette? På bakken lå det svære kabler på kryss og tvers som var spesialtilpasset for å snuble i, noe vi også gjorde. Var vi de første på et åsted hvor det var begått et ran, en politiaksjon eller en naturkatastrofe? Hjertet mitt sank sammen i et slags skamfullt sukk. Var det dette vi som by har å by på?

Tre boder. En som solgte Pølsr (det er faktisk det som står på skiltet, noe jeg antar er en videreføring av merkevaren Burgr), en som solgte noe så julete som sukkerspinn. Jeg orket ikke se hva som fantes i den tredje en gang, redd for at jeg skulle falle sammen i juleskuff-gråt.

Klokka var 13 på en lørdag midt i adventen, beste sendetid, og her var det fire mennesker. En far og hans datter som fåfengt forsøkte å varme seg rundt et bål mens de satt og åt en pølsr og holdt fast lua. En kid på en firkantet skøytebane innrammet i plastikk og en mor utenfor som latet som hun så på.

Og så selveste attraksjonen: Hugos Tivolis forsofne og ufordragelige stedatter. Min nemesis. Et insisterende, blinkende 22 meter høyt pariserhjul i alle regnbuens farger samtidig til en leieprislapp på vanvittige 1,8 millioner kroner. De kunne like godt ha spilt ørevrengende techno på høyttalerne. Jeg tror kanskje jeg hadde foretrukket den ironiske distansen. Og det var ikke til å unngå, jeg skjønte det. Det var bare å opprette en profil, vippse ut 295 kroner og sette seg inn i plastbåsen som allerede på bakken sto på skeiva på grunn av den kraftige Balsfjordvinden.

Selv om jeg hatet hvert sekund av opplevelsen, og til dels fryktet for at båsen skulle gi etter for naturkreftene, var jeg skuffet da vi etter to minutter og kun tre omdreininger ble bedt om å gå av. Ikke bare var jeg frastjålet 295 kroner og to minutter av mitt liv, noe hadde også radert vekk all boblende juleglede det hadde tatt flere uker å bygge opp. Satans luksusprostituerte karusellsatan inni julebyhelvete, mumlet jeg inni meg selv og overså at barna maste om en tur til. Ikke engang om jeg dreit penger og urinerte diamanter, hadde jeg satt meg inn i den hjertekalde plastbalja igjen.

Jeg tok barna med inn på kontoret på jobb for å gi dem kakaoen jeg hadde lovd dem, maktet ikke å lete rundt i egen by lenger. Følte meg bedratt.

«Kom til julebyen Tromsø! Her har vi hundesledeturer og reinsdyr og Fjellheisen og nordlys og snø og julemarked». Det er bare julemarked vi ikke hadde fra før av på den lista der, og det har vi ikke nå heller. Hvorfor må vi absolutt kalle oss en juleby hvis vi ikke ambisjoner eller visjoner om å lage en?

Det forundrer meg at noen kan stå og snakke pompøst og selvnytende om hvor enormt bra dette skal bli og er, proklamere at Tromsø skal bli en ledestjerne i juleby-verdenen, og så er det i realiteten den kjipeste av sin sort. Flaut, det er det det er.

Mens barna slurpet kakaoen fornøyd i seg, tenkte jeg at vi heller får dra til julemarkedet i Spikersuppa i Oslo til neste år for å oppleve en juleby. Eller hvilken som helst annen by, egentlig. Nei, de har ikke en himmel full av nordlys, og kanskje har de ikke snø heller, men det er det ikke gitt at vi heller har å vise fram til neste år. Da står vi igjen med et ukledelig pariserhjul, en underpyntet julegran og noen boder på hver sin kant av sentrum i vårt «ekte juleeventyr». Det blir fint, det.