Her i lille Tromsø by skal vi alle være trygge, i den lille koselige byen i nord hvor alle har det så bra. Det tenker nok de fleste. Også de på min alder, når de sitter og vipper på stolen i klasserommet og glemmer jodtablettene som ligger i skapet på skolen – og hvorfor de ligger der.

Lørdag kveld gled enda en av de beryktede atomubåtene inn i Tromsøysundet. «Ute av syne, ute av sinn» bruker folk å si, for det er lett å tenke seg at slike fartøyer ikke er der, når de bokstavelig talt er under vann.

For litt under ett år siden ble det vedtatt at ubåtene skulle få lov til å ligge til kai ved Grøtsund, til tross for sterk motstand fra lokalbefolkningen i byen. Den daværende forsvarsministeren Frank Bakke-Jensen (H) støttet forslaget.

Fra Forsvaret og regjeringens sikkerhetsinstitusjoner får vi høre at en ulykke ikke vil ha store konsekvenser. Men rapporten som ble gjort om sikkerheten blir hemmeligholdt. Dermed vet ikke Tromsøs innbyggere om de utsetter seg for fare eller ikke ved å bo her.

Stasjoneringen av reaktordrevne fartøyer i Grøtsund bryter med to grunnleggende militære prinsipper vi har i Norge. For det første går det mot baseprinsippet vedtatt av Einar Gerhardsen i 1949: At det skal være norsk suverenitet av militære styrker i Norge, og at utenlandske styrker ikke skal kunne stasjoneres her i fredstid.

For det andre strider det med distinksjonsprinsippet, en del av Genèvekonvensjonene, som handler om at sivile ikke skal være et direkte mål i krig. Dette innebærer også at man ikke skal stasjonere militære styrker eller fartøyer så nært befolkede områder slik at sivile blir utsatt.

Hvis en ulykke hender, vil ikke Tromsø bli forvandlet til et nytt Tsjernobyl. Men det vil ha enorme konsekvenser for mennesker og natur. Eksempler på dette kan være kreft hos dem som blir utsatt for strålingen, og misdannelser for barn som blir født i etterkant i området.

Regjeringa feier dette vekk med at vi har kapable nødetater og vil kunne håndtere en ulykke godt. Men tidligere overlege på UNN, Mads Gilbert, har uttalt at sykehuset verken har utstyret, kapasiteten, eller bemanningen som trengs for å håndtere en slik ulykke.

Det er liten sannsynlighet for en ulykke når ubåten bare er her for en militær øvelse. Kjernekraft i seg selv er relativt trygt. Det som er bekymrende er at et militært angrep på et slikt fartøy vil føre til en ulykke, hvor mange mennesker kan bli utsatt for stråling. For selvsagt er den et militært mål. Og når fartøyet bunkrer så nært byen som det gjør nå, gjør det Tromsø by til en rakettmålskive.

Radioaktive materialer som kan ende opp i havet som følge av en ulykke kan ha fatale konsekvenser. Det vil føre til ekstreme tilstander for planter og dyr i havet, og naturen på land rundt. Sjømat er landets nest viktigste eksportnæring, noe vi må ta vare på og forvalte godt – og ikke utsette den for radioaktive utslipp.

Gang på gang ser vi at siviles rettigheter og sikkerhet blir satt til side til fordel for militære virksomheter. Å vise muskler mot Russland ser ut til å være viktigere for regjeringa enn å drive med fredsarbeid. I lyset av invasjonen av Ukraina er det ekstremt viktig å passe på at det ikke oppstår flere militære konflikter i verden.

Selv mener jeg at Norge verken burde støtte terroriststaten USA, som har stått for tusenvis av sivile dødsfall i Afghanistan, eller den autoritære, konservative staten Russland, som begår krigsforbrytelser i Ukraina.

Akkurat derfor må vi opprettholde basepolitikken og ikke bidra til økt spenning i nord. Heller fredsbevarende arbeid enn avskrekkende arbeid.

Jeg er bare 14 år gammel. Jeg har hele livet foran meg, men jeg føler meg ikke trygg når det er en mulighet for at jeg lever i konstant fare for en atomulykke. Jeg håper den nåværende regjeringa tar ansvar og ser på dette som et brudd på baseerklæringen, og – ikke minst – en forbrytelse mot min generasjons fremtid.