Det er bare en ting jeg har hatt en stor drøm om, og det er å bli mamma. Gleden var derfor ekstremt stor for både min samboer og meg den dagen vi fant ut at vi var blitt gravid! Enda større ble gleden når vi bestemte oss for å flytte fra Bergen og hjem til kjære Nord-Norge, nærmere bestemt Harstad. Tanken på å ha tryggheten av familien min rundt meg gjorde godt, og grunnet helseproblemer ved svangerskapet som ble diagnostisert som et risikosvangerskap, føltes det mye tryggere for meg å kunne være i Nord-Norge for å få den beste helsehjelpen, trodde jeg.

Oppfølgingen jeg fikk hos UNN Harstad og ETS Medisinske senter var fenomenal. Terskelen for å ringe inn ved spørsmål og uro var ekstrem lav, og vi var ofte innom for en sjekk når vi følte for det. Når jeg da fikk vite fra UNN Harstad at jeg skulle bli sendt til Tromsø for å føde, følte jeg meg trygg på at dette skulle gå bra og at oppfølgingen og tryggheten skulle være lik den jeg fikk i Harstad. Torsdags kveld 20. juli 2023 merket jeg at noe var på gang og jeg ringte inn til UNN Harstad. Jeg fikk komme inn med engang for en kontroll, da ble det konstatert at fødselen var i gang med 2-3 cm åpning og modningsrier. De kunne også fortelle at vi skulle bli sendt til Tromsø denne kvelden og at vi ikke kom til å bli sendt hjem igjen før fødselen var over. Dersom fødselen skulle roe seg ned så skulle vi bli igangsatt ved uke 37+0.

Fredag 21. Juli klokken 04.00 landet min samboer og jeg på Tromsø Lufthavn etter en tur i ambulanseflyet. Der ble vi hentet av ambulanse som tok oss rett inn til føden på UNN Tromsø. Her ble vi tatt imot av en hyggelig pleier som tok kontroller på meg for å sjekke at alt sto bra til både med barnet og meg. Deretter fikk jeg et enerom, men med beskjeden om at min samboer ikke kunne få en seng sammen med meg, men kunne bli på rommet så lenge han ønsket.

Han ble bedt om å skaffe seg et rom på pasienthotellet for å få seg en god natts søvn. Det hele stoppet opp, og på tross av ulike tiltak for å sette i gang fødselen gikk ikke vannet før kvelden tirsdag 25. juli. Da ble vi sendt inn til fødestuen og klargjort epidural og ved god veiledning av jordmor følte vi oss veldig trygge på at dette skulle gå helt fint.

Før vaktbyttet fra natt til dag, bekreftet jordmor at jeg hadde fem centimeter åpning og fødselen var aktiv og epiduralen var godt i gang med smertelindring. Ved vaktbytte kom to jordmødre inn på fødestuen i hui og hast og vi ble fortalt at grunnet høy pågang på fødsler denne dagen måtte vi flyttes ut fra fødestuen og inn på et vanlig pasientrom igjen. Da vi var kommet på plass på dette rommet var det ingen kontroller for å se at alt sto bra til med barnet og meg.

Grunnet epidural kunne ikke jeg selv kjenne når riene kom og når de opphørte. Her ble min samboer og meg forlatt i tre timer uten at noen kontrollerte barnet eller meg. Selv ved utløsning av alarm ble vi ikke hørt eller sjekket på. Kom det noen inn i det hele tatt, og jeg da spurte om jeg ikke skulle bli koblet opp på CTG for å følge med på hjerteslaget til barnet og riene, fikk jeg bare svar «Jeg skal sjekke opp i det» og vi hørte aldri noe mer.

Etter tre timer på dette rommet i smerter, følte jeg at nok var nok. Jeg trykket på alarmknappen for noe som føltes ut som tyvende gang og fikk min samboer til å gå ut av rommet for å finne noen ansatte for å hjelpe meg. Endelig kom det inn en jordmor og jeg fikk endelig kranglet meg til å bli koblet opp på CTG for å kontrollere at alt så fint ut med barnet.

På grunn av at barnet trykket mot urinrøret hadde jeg ikke hatt noen urinavgang siden morgenen da jeg ble engangskateterisert. Det var nå ettermiddag og presset over blæren var ekstremt. På tross av utallige forsøk på å få kontakt med personalet ved hjelp av alarmknappen, kom det ingen for å høre hva vi ville. Vi så ingen annen utvei enn å ringe min mor (som er sykepleier) som befant seg på sykehushotellet.

Da hun ankom pasientrommet hadde vi fremdeles ikke fått kontakt med personale, så min mor gikk for at hun fysisk skulle få tak i noen. Hun kom tilbake med en jordmor som startet prosedyren med kateterisering. Prosedyren i forhold til steril prosedyre ble ikke fulgt, i tillegg fikk hun ikke kateterslangen inn i urinrøret.

Det ble bytte av personale og to engler kom inn for å hjelpe oss. Jeg fikk urinavgang og nærmest umiddelbart full åpning. Det var bare å kjøre rett til fødestuen.

Det var en fantastisk følelse å være omringet av mennesker som jeg opplevde brydde seg om oss på alle mulige måter og at de hadde en ro over seg som smittet over på oss. Barnet hadde stått en stund og stanget i fødekanalen slik at det var blitt en hevelse. Dette medførte at jeg slet med å presse henne ut. Da fosterlyden begynte å bli dårlig skjedde ting raskt. Fødestuen ble fylt av lege, barnelege og spesial sykepleiere. Vår lille Julia ble kom til verden med hjelp av vakuum onsdag 26. Juli, og ble straks tatt hånd om av barnelege og overflyttet til en annen enhet hvor de arbeidet med henne.

Selv ble jeg fraktet opp til operasjonssalen hvor jeg ble sydd sammen etter den fødselen jeg hadde vært gjennom. Torsdag morgen kom jeg ned fra oppvåkningen til min nyfødte datter og samboer.

På ettermiddagen hadde jeg et sterkt ønske om å prøve å stå på beina og få vasket meg litt. Pleieren på jobb informerte om at det var bare en time til vaktskifte så dette kunne bli vanskelig å gjennomføre på hennes skift. Vi ble da informert om at hun hadde ansvar for 13 pasienter på skiftet sitt. Pleieren virket positiv, men vi kunne ane hvordan hennes arbeidsdag var. På tross av dette fikk jeg (med hjelp av min mor) og pleieren stelt meg og skiftet på sengen. Det var himmelsk!

Jeg fortsatte mobiliseringen flere ganger i løpet av kvelden, men var likevel ganske redusert på grunn av x antall sting.

Neste dag var det snakk om et mulig brudd i barnets kragebein og min samboer måtte følge vår datter til røntgen. Da de hadde gått kjente jeg at jeg måtte på toalettet. Sengehesten var oppe og på grunn av alle stingene jeg hadde, klarte jeg ikke selv å komme meg ut av sengen. Jeg ringte på for å få hjelp, men ingen kom.

Etter 40 minutter hadde jeg ikke klart å holde meg lenger og lå nå i min egen avføring. Jeg var helt knust. Fortvilelsen var så stor at jeg brøt sammen. Min samboer fant meg gråtende i sengen og min mor ble på nytt kontaktet. Hun forsøkte fysisk å få tak i personale siden ingen responderte på at alarmknappen ble utløst. Den eneste hun fant i hvite klær var en renholder som hjalp til i jobben med å finne personale. Min mor fant en sykepleierstudent som hentet sengeskift og håndklær. Min mor fikk meg inn på badet og hjalp til med å gjøre meg ren samt at hun fikk skiftet på sengen.

Det var mange slike opplevelser og vi kjente daglig på utrygghet. Hvorfor ble min opplevelse slik?

I samtale med ansatte, ofte på nattetid, kom det fram fortvilelse og frustrasjon fra dem. Mange tårer ble felt av de hvitkledde da de føler at de ikke strekker til for alle pasienter, og at de jobber så mye overtid grunnet underbemanning at de ikke har tid til å se sin egen familie hjemme.

Den dagen jeg skulle føde var vi 10 stykker som lå i en eller annen fase av aktiv fødsel og det var 4 fødestuer. Er det slik at vi må ha med egne pleiere for å være sikker på at vi får et tilfredsstillende opphold hos helse Norge?

Nå må noe gjøres! Både for å ivareta oss som er pasienter og helsepersonalet. Slutt med sommerstengt fødeavdelinger og ha en forsvarlig bemanning slik at en arbeidsdag kan være overkommelig for de som er på gulvet.

Vi følte på stor medfølelse med de ansatte som forsøkte så godt de kunne å strekke til, men de klarte det ikke. Hvordan skal vi klare å rekruttere flere til omsorgsyrket når arbeidsforholdene er slik de er? Politikerne må slutte å snakke om at vi må føde flere barn før arbeidsforholdene er blitt bedre. Denne skrekkopplevelsen vi har vært gjennom frister ikke til gjentakelse.

Vi er nå kommet hjem og er takknemlig for at alt gikk bra til slutt. Men våre tanker går fremdeles til de hvite englene som prøver så godt de kan ut fra de ressursene de har til rådighet å hjelpe de fødende. Nå må politikerne få øynene opp for hvordan tilstand helseforetakene er i dag. Vi unner ingen å gå gjennom våre opplevelser.

Enda en gang, takk til dere pleiere ved føden/barsel UNN Tromsø for alt dere gir av dere selv for at vi skal bli ivaretatt.