Rødreven er et av våre best tilpassede rovpattedyr. I utgangspunktet et rovvilt som har sitt tilhold i skogen. Men, på samme måte som ulven finner den nye jaktmarker der folk bor og oppholder seg, og den har evnen til rask reproduksjon. Faktisk er det slik at vår måte å leve på, med krav om en stadig økende levestandard, også bidrar til vekst i revestammen.

Den halve pølsa som blir kastet ut av bilvinduet, grillrestene fra påsken som blir vippet over hytteverandaen, kadaver etter påkjørt vilt, slakteavfall, fiskeslo og mye, mye mer, er mat som kommer reven til nytte i fra yngletid til vårknipa. Alt dette kommer i tillegg til hva den «naturlig» spiser; fugleegg, fugler, smågnagere, bær, hareunger, larver, åtsler, rådyrkillinger for å nevne noe.

Dette er i prinsippet et matfat som favner alt, unntatt grønne vekster. Den er med andre ord en alteter, og det vi kaller en generalist på sin jakt etter føde. Når den samtidig får utvidet, og forenklet tilgangen til sine jaktområder med vårt omfattende vegnett, hyttefelt, skiløyper, snøskuterleder, kraftledninger og lignende infrastruktur, danner dette grunnlaget for rødrevens suksess.

Dagens bestand teller i størrelsesorden 150-200 000 «sommer-rever» (NINA). Dette er kunstig høyt og ikke bærekraftig. Antall rødrev er langt over hva som ville vært naturlig, forutsatt at våre urbane vaner og inngrep hadde vært fraværende på fjellet og i skogen. I Nord-Sverige, der det finnes store områder med lav menneskelig aktivitet, er bestandstettheten til reven 1/6 av hva den kan være sør i Sverige. Hva er så problemet med at rødrevene danner slike tettheter og høye bestander? Egentlig ingenting, for de som ikke bryr seg, eller alt for oss som er opptatt av naturen.

I disse naturtaptider er rødreven en sterk pådriver til å eskalere dette tapet. Den er en medvirkende årsak til at arter som fjellrev og dverggås er kritisk truet. Den bidrar også sterkt til at en rekke bakkehekkende fugler sliter med å få frem sine kyllinger, og i enkelte områder blir hver tredje rådyrkilling tatt av Mikkel. Den fortrenger og delvis utkonkurrerer også andre predatorer, både flygende og bakkelevende.

Det er jakttid på rødrev fra 15. juli til 15. april. Det er mange dyktige jegere som gjør en kjempeinnsats for å bedre forholdene for alle de arter som reven truer. Dessverre så er uttaket likevel meget beskjedent, rundt regnet ca. 10 prosent av sommerbestanden (SSB).

Perioden på 80-tallet med skabb på rødreven viste tydelig hvilken betydning en sterkt redusert revepopulasjon fikk for byttedyrene. Disse fikk et kraftig oppsving, noe som også gjaldt smårovviltet og enkelte rovfugler. Hvis vi derfor vil redusere naturtapet, og bidra til at arter som i dag er truet får bedret sine vilkår, bør vi alle jakte rev.

Dette alene vil dessverre ikke være nok. Reduksjon av revebestanden bør derfor være et statlig anliggende, og hiuttak bør vurderes som ett av flere virkemidler. Ønsker vi derimot en fattigere fauna med fravær av fjellets hvite vinger, kystfuglenes skrik og harens hopp, ja da er det bare å fortsette med fôringen av reven og opprettholde mangelen av en aktiv rødrevforvaltning.