21 av 43 politikere i kommunestyret bor på Sør-Tromsøya.

Vi har altså en maktkonsentrasjon på noen få kvadratkilometer, der bekjentskap og relasjoner lett kan bli et sammensurium. Bekjentskap og relasjoner har utvilsomt betydning når det kommer til politisk påvirkning.

Men flere folkevalgte sier selv at geografi og tilhørighet ikke har noen betydning, de skal representere hele kommunen. Interessen for å besøke hele kommunen i valgkampen var ikke særlig imponerende, og ga oss kanskje et lite hint på hvordan det blir fremover.

Geografisk tilhørighet handler om identitet, lokalkunnskap, kultur og engasjement for eget lokalsamfunn. Derfor er det helt uforståelig at noen kan hevde at dette er betydningsløst. Ved å ikke ha god nok geografisk spredning av folkevalgte, skapes det større avstand mellom sentrum og periferi.

Valgresultatet for Tromsø bekrefter dette. Distrikts-Tromsø (bynære distrikter og ytterdistrikter) har en befolkning på litt over 10.000, og er tilgodesett med kun to representanter i kommunestyret.

Det er lett å si at geografisk tilhørighet ikke har noen betydning dersom det ikke angår en selv. Og det er selvsagt de som har minst representasjon som reagerer mest, og den geografiske dimensjonen vekkes igjen til live.

Tromsø er på mange måter et Norge i miniatyr med et konsentrert bysentrum, bydeler, bynære distrikt og ytterdistrikt. Innbyggertallet går ned proporsjonalt med det at en beveger seg bort fra sentrumsaksen.

Statsviter og ekspolitiker Jarle Heitmann hevder i et blogginnlegg på Facebook at distriktene ikke er underrepresentert i kommunestyret. Jeg er ikke statsviter, men våger likevel å kommentere utsagnet. Dette forundrer meg. Etter mitt syn tolker jeg det slik at han mener at distriktene syter og klager uten grunn. Har Heitmann glemt Arbeiderpartiet sitt slagord «By og land – hand i hand»?

Jeg har sett på innbyggertall og potensielle kommunestyrerepresentanter for de respektive områdene som iTromsø har presentert i en oversikt. Summen av dette tilsier at distriktene totalt sett burde hatt fire til fem representanter dersom en kun tar hensyn til innbyggertall.

Min erfaring som folkevalgt i perioden 2015 til 2023 er at det utvilsomt har betydning hvor en kommer fra. På sett og vis har jeg klart å sette Lakselvbukt, Ullsfjord og Lyngsalpan i Tromsø kommune på kartet. En med adresse i Storgata hadde neppe hatt samme interesse, naturlig nok.

Som folkevalgt fikk jeg muligheten til å sette distriktspolitikk på dagsorden, og fremmet etter hvert flere private forslag. Det ble godt mottatt og optimismen fikk på nytt gjenklang i bygda, men gleden ble kortvarig. Etter hvert erfarte både jeg og mange med meg at vedtak dessverre ikke ble fulgt opp.

Jeg begynte å stille spørsmål om jeg kun var et distriktsalibi, noe som faktisk ble bekreftet av enkelte i partiet. Hadde distriktspolitikk vært av interesse, så hadde vi selvsagt hatt lokale innkjøpsavtaler på plass og lokalbutikken hadde garantert vært turistvert i dag. Ordføreren har sagt at han banker på døra til kommunedirektøren både titt og ofte, men han har unnlatt å banke på døra for å legge press på disse sakene.

Helt tilbake til 1814 ble det nedfelt i Grunnloven i den såkalte «Bondeparagrafen» at den nasjonale valgordningen skal bidra til å utjevne distrikts – og avstandsulemper. Det betyr at valgstemmer i områder med spredt bosetting teller mer enn valgstemmer i sentrale strøk.

En slik ordning sikrer representasjon fra hele landet. Derfor har Finnmark med færrest innbyggertall tre flere mandater enn de skal ha etter en såkalt arealjustering. I motsatt fall har noen fylker færre mandater enn det folketallet tilsier de skal ha.

For at vi skal få bedre representasjon fra distriktene er vi avhengig av at nominasjonskomiteene gjør en jobb for å sjekke ut aktuelle kandidater fra distriktene.

En trenger ikke være rakettforsker for å se at uheldige maktkonsentrasjoner i nominasjonsprosessene fort kan lede til topptunge og sentrumsorienterte valglister. Bekjentskap og nære relasjoner blir heller en fordel enn en bakdel. Tiltak for å få bukt med denne utviklinga må tas på alvor og føre til endringer foran neste kommunevalg.

Vi må huske på at Troms og Finnmark kun har fire prosent av innbyggertallet. Derfor er vi prisgitt en ordning ved stortingsvalg som sikrer oss representasjon fra hele landet. Hvordan hadde vi likt å bli avspist med kun en eller to representanter på Stortinget, og at hovedtyngden av representanter var fra folketette områder sørpå?

Så mitt spørsmål blir: Har fortsatt ikke geografi og tilhørighet noen betydning?