Tromsø kommunestyre vedtok våren 2020 reguleringsplan 1875, skianlegget til Arctic Center, og nå har administrasjonen i kommunen gitt rammetillatelse for dette. Denne tillatelsen omfatter skianlegget, parkeringsplass og servicebygg. Tiltakshaver bebuder videre en ytterligere søknad om rammetillatelse for et eget leilighetsbygg i tilknytning til alpinanlegg (NB! Ikke hyttebyen hvor Tromsø kommunestyre forkasta forslag til reguleringsplan)

Vi mener at saken om alpinbakken nå er blitt så omfattende og kompleks at den vedtatte reguleringsplanen må opp til ny behandling. Dette grunngir vi med følgende:

Planverket er fragmentert og uoversiktlig

Det som ligger til grunn for reguleringa av anlegget i Håkøybotn er «Plan 1515 fra 2008» som igjen er delvis erstattet av «Plan 1875» fra 2020. Å få en fullstendig forståelse av hvordan disse planene samvirker og hvordan tiltakene forholder seg til disse er svært vanskelig, for ikke å si umulig.

I Statsforvalterens høringsuttalelse til kommuneplanens arealdel, datert 20.06.2023, står det på side 44 også om planene for Arctic Center i Håkøybotn:

«I nye nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027 pkt. 47 er det en tydelig forventning til kommunene om at «Ved revidering av kommuneplanens arealdel, vurderer kommunen om tidligere godkjent arealbruk skal endres av hensyn til klima, naturmangfold, kulturmiljø, jordvern, reindrift, klimatilpasning, samfunnssikkerhet og et hensiktsmessig utbyggingsmønster.» Statsforvalteren ber kommunen vurdere om det er grunnlag for å vurdere de samla konsekvensene for hele området sett i lys av nasjonale forventninger på klima og miljøområdet.»

Dette er et sterkt signal fra Statsforvalteren og vi slutter oss til dette syn. Vi mener de foreliggende reguleringsplaner for området i Håkøybotn må samordnes før man kan vurdere rammetillatelser og godkjenne igangsetting.

Rammetillatelsen omfatter mer enn «Plan 1875»

Den siste vedtatte reguleringsplanen (Plan 1875) omhandler nedre del av alpinbakken og -anlegget. De inntegna løypetraseene som inngår i rammetillatelsen strekker seg fra 60 til 840 meter, altså opp til toppen av Botnfjellet.

Så vidt vi kan se ut fra dokumentene er flere av inngrepene – spesielt i øvre del av bakken – som det nå er gitt tillatelse for, relatert til den tidligere reguleringsplanen (Plan 1515). Iht. dagens regelverk skal planer og tiltak knyttet til skibakker og skiheiser, tilknyttede anlegg, hotellkomplekser og permanente campingplasser vurderes – altså konsekvensutredes – bl.a. ut fra vesentlige virkninger for natur og miljø, naturressurser, kulturminner, friluftsliv og reindriftsinteresser.

For store deler av alpinanlegget er dette ikke gjort. Så vidt vi klarer å finne ut av det, er det bare Sametinget som har laga noe slikt.

Naturinngrep

For at løypene skal kunne brukes av publikum kreves det terrengbearbeiding. I Kulturdepartementets veileder for skianlegg (norsk veileder) og i internasjonal faglitteratur om dette, fremgår det klart at det er et betydelig arbeid som må gjøres for å ivareta sikkerhet både for publikum og tråkkemaskiner. Det anbefales til og med at man etablerer permanente arbeidsveier langs løypa slik at den kan bearbeides utenom skisesongen.

I tilfellet Håkøybotn vil dette bety store inngrep i skog, myr og fjell. Vi vet alle hvor restriktiv man ellers er blitt med tanke på inngrep i myrområder. I dette tilfellet må man også regne med betydelige sprengningsarbeider i fjellet og bruk av store gravemaskiner (over 25 tonn). Så vidt vi kan se er disse naturinngrepene ikke vurdert i rammesøknaden og heller ikke konsekvensutredet.

Dispensasjoner

De opprinnelige planene fra tiltakshaver inneholdt tolv dispensasjoner. Dette er nå redusert til fire. Tre av disse kan nok regnes som mindre endringer. Men ved at tiltakshaver nå splitter opp søknad om godkjennelse i hhv. «Alpinanlegget» (som foreligger nå) og «Leilighetsbygg i tilknytning til alpinanlegget» (som kommer senere) kan antallet dispensasjonssøknader samlet sett bli nokså høyt og inngripende likevel. På denne måten kan tiltakshaver «dispensere» seg bit for bit. Vi mener at dispensasjoner for skianlegget og leilighetshotellet må sees samlet og at det blir galt å dele opp rammetillatelse i flere trinn.

Konklusjon: Rammetillatelse for skibakken m/tilhørende anlegg i Håkøybotn kan kanskje isolert sett sies å falle inn under tidligere godkjente reguleringsplaner, sjøl om det er svært vanskelig å ha ei full oversikt over dette. Vi kan her snakke om «kumulative tillatelser» hvor tillatelser bygger på hverandre. Når disse i dette tilfellet også bygges på den første reguleringsplanen som er svært svak med tanke på vurdering av naturinngrep, så blir sluttresultatet deretter. Samlet sett, og ikke minst i lys av ny kunnskap om «naturinngrep bit for bit», overgår planene i svært stor grad det som samfunnet ellers kan akseptere som naturinngrep i utbyggingssaker.

Hele prosessen er dessuten så komplisert at det nærmest krever spesialkunnskap for å sette seg inn hva som skjer og hva som kommer til å skje. For allmennheten er saken så lite tilgjengelig at det er nesten umulig å komme med kommentarer, innspill og kritikk. I tillegg til det vi har anført her kommer også spørsmålet om nærhet til og påvirkning av naturreservatet i Håkøybotn. Det er heller ikke vurdert på en tilfredsstillende måte.

Vi mener derfor at hele reguleringsplanen for alpinanlegg og leilighetsbygg ved Arctic Center må opp til ny politisk behandling i Tromsø kommunestyre.