I flere år har vi sett voksende homofobisk og transfobisk tendenser over hele verden. Vi ser det i USA. Vi ser det i Uganda. Vi ser det i Ungarn, og vi ser det også her i Norge.
Det at vi som samfunn fortsetter å tillate, og til og med støtte, en retorikk mot transpersoner, som tilhører 80-tallet gjør situasjonen verre. Retorikken «vi må tenke på sikkerheten til kvinnene», at transhet er «sosial smittsomhet», eller at man kan bli lurt til å være trans, er alle ideer som kommer fra 80-tallets anti-homofili retorikk.
Noen enkeltindivider og organisasjoner som LGB-alliansen ser ikke den klare sammenhengen, og tror at denne retorikken ikke angår andre enn transpersoner. Derimot ser vi at denne retorikken ikke stopper med transpersoner, men at det etableres fremmedgjøring, fremmedfrykt og fremmedhat som også rettes mot andre minoriteter.
Dette igjen fører til en frykt. En frykt for å uttrykke seg selv. En frykt for å være seg selv. Ikke bare for skeive, men også alle som ikke passer perfekt i samfunnets båser. Båser som vi ser bare blir trangere desto mer vi lar frykten rå. Og vi bor i en by med hele 140 nasjonaliteter, der det er et enda større mangfold innen både kultur og bakgrunn. Da kan vi ikke ha et samfunn der folk ikke føler seg trygge nok til å være seg selv.
Det å kunne være seg selv, å kunne uttrykke seg selv uten frykt, er noe av det viktigste vi har. Knivbladet man står på når man mangler den tryggheten, og må velge mellom å føle seg trygg eller å kunne være komfortabel i seg selv, er noe vi ser innvirkningene av i levekårsundersøkelser, og ikke minst for alle de som står på knivbladet og må velge.
Derfor må vi stå sammen. Vi må jobbe både på individuelt og et organisatorisk nivå for at alle skal føle seg trygg i hverdagen sin. Vi må vise forståelse for at vi er et gigantisk mangfold. Hvis ikke, vil vi få et samfunn for de få.