For mange år siden var jeg og en kompis på fisketur på et fjellvann ikke langt fra Kilpisjärvi. Etter å ha gått lang og lenge gjennom kratt og ur kom vi endelig fram til fiskeplassen som vi hadde sett oss ut.

Raskt opp med teltet, ut med fiskeutstyret og på med vadebuksene – og så begynte helvetet.

Da vi svingte fiskestengene ble det dannet synlige spor i myggsvermene som overfalt oss. Det så ut som om vi svingte sverd gjennom armeer av orker. Til tross for myggstift, myggolje, myggspray og myggspiraler av alle sorter ble vi overfalt og bokstavelig talt spist opp av de små krypene. Mygga stakk til og med meitemarken!

Jeg vedder på at jeg den kvelden ga mer blod til myggsvermene ved Sadgejavri enn det jeg til vanlig gir på Blodbanken på UNN. I løpet av tre-fire år.

Det endte i hvert fall med at vi rømte inn i teltet og soveposene for i det hele tatt å overleve, og etter en søvnløs natt med infernalsk summing utenfor myggnettinga evakuerte vi ekspedisjonen ned til E8 igjen.

I ettertid har vi beskrevet fisketuren som en reise inn i rovdyrland, for mygga på vidda nord for Treriksrøysa er så stor at den egentlig ikke som insekt å regne. Insekter på størrelse med melkeramper er i slekt med de store rovdyra ulv, bjørn, jerv og gaupe.

Når sant skal sies så er jeg ekstra spiselig for mygg og klegg. Det er som om de har et ekstra godt øye til meg selv om det er mange andre stikkealternativer til stede. Jeg kan sitte ved siden av min varmblodige kone en sommerkveld der hun ikke får et eneste myggstikk, mens jeg er knudrete over hele kroppen.

Om jeg blir ekstra grinete da pleier jeg å si at «mygg og vampyrer stikker ikke folk de er i slekt med», noe som ikke alltid blir mottatt som forsøk på humor.

Jeg og en venninne – som er like «glad» i mygg som jeg – har en felles forretningsidé som vi vurderer å sette ut i livet.

Vi leier oss simpelthen ut til hagefester og utendørspartyer der vi blir plassert i et avleggs hjørne langt unna de andre festdeltakerne. For vi er begge to mygg- og røykmagneter av rang og røyken fra grillen eller bålet, samt alt av blodsugende insekter trekkes til oss.

Mygga er likevel ikke verst. For den har en liten illsint slekting som er helt umulig å verne seg mot, som gladelig kryper inn gjennom all slags myggnetting, tette klær, og som synes myggstift smaker godt. Jeg snakker selvfølgelig om knotten.

Min kone er fra Överkalix i Sverige, og der kaller de knotten for «svoja», eller «svie». For når mygga stikker så klør det, mens når knotten spiser deg levende så svir det. Så inni hælvete. I øyekrokene, langs strømpekantene, i bukselinninga eller langs kanten på kepsen. Røde striper av ild som svir like infernalsk som miltbrann.

Jeg vil helst ikke skrive noe mer om knott, jeg har hatt mareritt nok i min dag.

Så da går jeg over til klegg og blindinger – Nordkalottens svøpe.

Her kan vi nesten bruke militære beskrivelser av utysket. Tenk deg en gammel Stuka-bomber med STEALTH-egenskaper. Da er du i nærheten av en korrekt beskrivelse av kleggen.

Du vet at den er rundt deg, men den smyger seg gjennom lufta og lager ikke lyd. Stor som en flygende sigar kan den likevel lande så mykt på huden din at du ikke merker når den setter seg i nakken din eller på den ubeskyttede ankelen. Men du merker den når den setter saga (den sager faktisk et stykke kjøtt fra legemet ditt!) med samme presisjon som en kirurg. Fy satan, så vondt det gjør.

En familietur til Tennvatnet på Ringvassøya for to tiår siden er fortsatt et brennbart tema hos oss. 26 varmegrader, vindstille – og millioner av klegg. Ungene kan fortsatt med gru fortelle om hvordan de til slutt var nødt til å hoppe i det iskalde brevannet i innsjøen for å slippe unna de morderiske svermene av klegg og blindinger. Hadde de vært utstyrte med mobiltelefoner – slik unger er i dag – ville nok nødnummeret til barnevernet vært hyppig tastet.

Finnes det da ikke motmiddel mot de flygende blodsugerne og kjøttspiserne?

Min erfaring er dessverre nei.

Du kan spraye deg, smøre deg eller begge deler samtidig – det hjelper ikke. Til og med de kraftigste remediene spiller fallitt mot mygga i Nord-Norge, det eneste som skjer om den kjenner lukta av myggmiddel er at den skjønner at «nå er det snart servert middag».

Jeg har testet alt. Mygga, Radar, Myggolf, US 622 – håpløst. Den klassiske blandingen mellom Jungelolje og bekkolje får deg kun til å lukte som en nysmurt spissa, mygga bryr seg ikke.

Jeg har til og med testet myggmiddel for hester og kyr uten hell.

Da vi skulle til Thailand på ferie kjøpte vi et anbefalt myggmiddel – som ifølge de skriftlige advarslene på flaska kun skulle brukes i ytterste nødsfall, med stor forsiktighet og helst ikke oftere enn hver 14. dag. Det ble selvfølgelig prøvd da vi skulle på tur til Senja nå i helga som gikk.

Resultatet?

Jeg er knudrete av myggstikk og kleggbitt fra fotsålene til øverst på flinten.

Og nå er det meldt om at flåtten er på tur. Ett av de få positive trekkene (rent insektmessig) med å bo i Nord-Norge, altså fraværet av flott, er i ferd med å forsvinne. Klimaendringene har gjort forholdene for den vesle blodsugeren mer levelige, og det er kommet meldinger om flått i Målselv. Snart er den hos oss ved kysten – og da har vi det gående. Snart blir sikkert førstesidene i avisene her oppe nesten som Dagbladet med alle sine SJOKK-overskrifter om borrelia og ting som verre er.

Når jeg en gang rømmer fra Nord-Norge, vil det ikke være på grunn av ni måneders vinter, mørketid, enorme avstander til resten av verden eller de andre «fordelene» med vår nordre landsdel.

Når jeg leverer nøkkelen til den nye eieren av leiligheten, vil det være på grunn av insektterroren, enkelt og greit.