Tjue prosent av norske kvinner oppgir å ha blitt voldtatt i løpet av livet. Én av tre oppgir å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep i én eller annen form. Og dette er de som svarer «ja» i en spørreundersøkelse om noe såpass privat. Antakelig er mørketallene store. På toppen kommer de som er utsatt for andre typer overgrep, krenkelser, vold og maktmisbruk.
Det betyr at svært mange gravide bærer med seg slike erfaringer. Kvinner som kommer til sykehuset med traumer i fødebagen, er antakelig regelen heller enn unntaket. Hvis kroppen fører regnskap, er fødselsomsorgen stedet for revisjon. Hvorfor er vi ikke mer bevisste på det?
Er det et sted vi trenger en traumesensitiv tilnærming, så er det i fødselsomsorgen, hvor det foregår blottlegging i alle tenkelige varianter. En hånd oppi skjeden, flombelysning i skrevet, sårbarheten i det å trenge hjelp til å tømme urinblæren. Sykehusskjorten som kneppes opp av noen som ikke spør først. Ammehjelpere som grafser.
I perioden 2000 til 2007 ble det gjort en undersøkelse som inkluderte over 800 kvinner som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Disse kvinnene beskrev at de i fødsel opplevde påtrengende minner og hadde en følelse av å være «tilbake i voldtekten». Kvinnene uttrykte også at de etter fødselen satt igjen retraumatiserte med følelsen av å være tingliggjort, tilskitnet og med en fremmedgjort kropp. Undersøkelsen fastslo videre at kvinner som har blitt voldtatt som voksne har mer langvarige fødsler, og økt risiko for keisersnitt og andre inngrep under fødsel. Dette forskningsarbeidet ble gjort ved Universitetssykehuset Nord-Norge.
Det er essensielt at kunnskap som dette blir omsatt i praksis. Dessverre er ikke det tilfellet i særlig grad. Overgrep og traumer burde vært en betydelig del av pensum for de som skal bli jordmødre og leger, og andre som skal jobbe med fødende kvinner. Det er det ikke.
Vi er stolte av den lave mødredødeligheten i Norge. Vi måler overlevelse og slår oss på brystet, men snakker lite om livskvalitet. Samtidig er selvmord en av de vanligste dødsårsakene blant barselkvinner. Vi overlever fødselen, men orker ikke leve med den. De som har kvinners underliv som arbeidsplass bør ha kunnskap om ikke bare anatomien, men hele opplevelsen av det å ha livmor. Som Ida Jackson sier det: «Sentralnervesystemet skiller ikke mellom hore og madonna, mellom gutter som tvinger seg på og jordmødre som skal sjekke åpning.»
For å sette det i perspektiv: Med utgangspunkt i statistikken over (og uten sammenligning for øvrig), har vi langt flere voldtektsofre enn rullestolbrukere her til lands. Jeg sier på ingen måte at tilretteleggingen for sistnevnte gruppe er perfekt, men for overgrepsoverlevere er den ikke-eksisterende. Vi må anerkjenne hvor funksjonshemmende det å leve med traumer kan være. Bessel van der Kolk, som er en av verdens fremste eksperter på traumer, omtaler det som vår tids største folkehelseproblem. Han mener mye av de utbredte helseproblemene vi i dag omtaler som epidemier – fedme, hjerte-kar-sykdommer, muskel- og skjelettplager, angst, depresjoner, spiseforstyrrelser og kronisk stress – ofte egentlig handler om traumer.
Antakelig er dette et ikke-tema fordi det er så tabubelagt, som så mye annet som har med kvinnehelse å gjøre. Vi tør i hvert fall ikke snakke høyt om at vi opplevde en helt «vanlig» fødsel, hvor alt gikk bra i rent medisinsk forstand, som traumatisk. Eller at kroppen gikk i frysrespons da jordmor skulle sjekke åpningen. Resultatet er at hver eneste kvinne som sliter etter fødselen, tror hun er den eneste. Debatten er forstoppet av selvhat og skam, når den burde vært smurt av åpenhet, forståelse og respekt.
Vi trenger en stor, offentlig samtale om dette. I stedet herjer den inni hver enkelt av oss.
Jeg synes vi skal snakke om denne delen av fødselsopplevelsen, og bryte tabuet. Men mest av alt mener jeg de som jobber på fødestuene må være bevisst den overveldende sannsynligheten for at pasienten de behandler har opplevd overgrep i en eller annen form. Dernest må de vite hva de kan gjøre for å gi disse kvinnene en fødsel man kan leve godt med. Vi må slutte å se traumeorientert omsorg som en slags bonus, og heller tenke på det som en basal del av det å gi god helsehjelp. Ambisjonen må være langt mer enn overlevelse.