Tromsø kommune har planer om å åpne ei avdeling på Mortensnes sykehjem for eldre med rus- og psykiske lidelser. Bakgrunnen er at antallet eldre med helseplager som følge av langvarig og omfattende grad av psykisk lidelse og rusavhengighet, øker. De kan ikke lenger bo i egne leiligheter, men trenger døgnkontinuerlig pleie og omsorg.

De ansatte ved sykehjemmet protesterer mot forslaget fordi de ikke har den nødvendige kompetansen. De mener også at det er uheldig å blande eldre med somatiske lidelser og eldre som har langvarig rus- og psykiske helseplager. Samtidig kritiserer de kommunens ledelse for å ikke involvere de ansatte i prosessen, og foreslår at kommunen etablerer et eget døgnkontinuerlig tjenestetilbud for innbyggere med rus- og psykiske lidelser. Kanskje er det på tide å gjenetablere psykiatriske sykehjem?

Psykiatriske sykehjem var i flere tiår betegnelsen på fylkeseide institusjoner for personer med en psykisk lidelse, men som ikke trengte behandling og pleie i psykiatrisk sykehus. Tilbudet kunne gis som dag- eller døgnopphold og som langtids- eller avlastningsopphold.

I Troms hadde vi tre psykiatriske sykehjem; Sandnessundet på Åsgård i Tromsø, Kløvertun på Storsteinnes og Midtfylket på Gibostad. Utover 1990-tallet ble de tre sykehjemmene omdanna til distriktspsykiatriske senter. Da var det ikke lenger behov for egne sykehjem for mennesker med alvorlig psykisk lidelse.

Alle skulle heretter bo i egne boliger og leve normale, verdige liv, noe de ikke gjorde verken i det psykiatriske sykehuset eller i sykehjemmet. Idealet var at tjenestene skulle gis i brukernes hjem eller så nært hjemmet som mulig.

Endringene var i tråd med loven om Kommunehelsetjenester som ga kommunene ansvar for å sørge for helsetjenester som pleie, omsorg og botilbud for befolkninga, uavhengig av sykdom og lidelse. Det skulle ikke lenger være noen særomsorg verken for mennesker med alvorlig psykisk lidelse eller psykisk utviklingshemming.

Opptrappingsmidlene for psykisk helse rundt 2000-skiftet bidro til et oppsving i psykiske helsetjenester i alle landets kommuner. Men alle syntes å ha glemt at også mennesker med alvorlig psykiske lidelser og rusavhengighet og psykisk utviklingshemming blir eldre, og etter hvert også pleietrengende og vil trenge døgnkontinuerlig pleie og omsorg.

I alle kommuner over hele landet finnes mennesker som har hatt psykiske lidelser, ruslidelser eller begge deler store deler av livet. At denne gruppa også har mange somatiske lidelser burde ikke komme som en overraskelse, da vi vet at personer med alvorlig psykisk lidelse og ruslidelse lever 15–20 år kortere tid enn normalbefolkninga. Hjerte-kar-lidelser, kreft, luftveislidelser, og så videre er en del av sykdomsbildet.

En betydelig antall av mennesker med alvorlig psykisk lidelse tilbrakte år av sine liv i psykiatriske sykehus, mange har bodd i omsorgsboliger for psykisk helse og rus, mens andre har bodd hos familie kom med oppfølging fra den kommunale psykisk helsetjenesten. Samtidig er vi godt kjent med at eldre med rus- og psykiatrilidelser ikke finner seg til rette på ordinære sykehjemsavdelinger.

Sykehjemmene er heller ikke rusta for å ta imot denne pasientgruppa. Det er ikke til å legge skjul på at mange eldre både er redde og kjenner seg utilpass ved å dele oppholdsrom med personer som har en adferd som i gitte situasjoner kan være både skremmende og truende. Sist, men ikke minst, har også personer med rus- og psykisk lidelse, like stor rett til behandling på sykehjemsnivå som andre.

Å etablere en egen sykehjemsavdeling for eldre med rus og psykisk lidelse, krever et dertil kompetent personale. De må kunne håndtere både forverring av psykisk lidelse, økt symptomtrykk og samtidig utøve nødvendig pleie ut fra pasientens tilstand. Enda mer krevende blir tjenestetilbudet dersom pasienten har et aktivt rusproblem.

Å yte pleie og omsorg til en person som er i aktiv rus, krever en særskilt tilnærming med trygge rammer og kontinuerlig vurdering av personens tilstand. Den kompetansen har ikke ansatte i dagens sykehjemsavdelinger. Denne gruppa trenger både heldøgns sykehjemsplass i form av langtidsopphold, men det trengs også observasjonsplasser med trygg og sikker ivaretakelse. Her kan beboernes tilstand og funksjonsevne observeres og kartlegges, for å planlegge et videre tjenestetilbud. Det er dertil behov for egen inngang og opphold- og sitteplasser utendørs, adskilt fra øvrige beboere.

Fremtidas helsetjenester må kunne ivareta også denne pasientgruppa. Det gir sjølsagt langt større popularitet for politikerne om de kan realisere en enda større konsertsal enn den Kulturhuset kan by på. Men i verdighetens navn: Tromsø trenger nå et tilbud også for de aller svakeste blant oss.

Forslaget fra Tromsø kommune viser at ledelsen tar ansvar for byens befolkning. Jeg vil oppfordre kommunen til å ta de ansattes spørsmål og innsigelser som kyndige bidrag til et nytt spesialisert sykehjemstilbud.