Så skjedde det alle fryktet: Regjeringen ga Tromsø den endelige langfingeren. 35 millioner kroner i året til byvekstavtale er så stusslig lite at de stakkars utsendte budbringerne fra Statens vegvesen like gjerne kunne stilt seg foran ordfører Gunnar Wilhelmsen og avlagt en slapp spyttklyse i parketten i rådhusets formannskapssal. Å komme trekkende med så lite penger som de gjorde torsdag, er hånlig.

Det hadde vært langt redeligere av regjeringen og samferdselsminister Jon Ivar Nygård (Ap) om de på dagen for fremlegget av forslag til statsbudsjett hadde sagt at «beklager, men det blir ikke byvekstforhandlinger nå. Ikke for Tromsø, eller noen andre byer. Vi tar opp tråden til neste år» – eller noe slikt.

Hva i alle dager er det som har skjedd i denne prosessen? Gunnar Wilhelmsen har gjennom sommer og høst uttalt at han har fått betryggende signaler fra departementet. Hvordan kunne han ta så feil? Er det Wilhelmsen som er politisk analfabet, ute av stand til å tolke politiske koder fra eget parti, eller har han rett og slett blitt forledet av sine egne? Stemningen i partiet lokalt kan oppsummeres med to ord: Forbannelse og fortvilelse.

Og mens alle retter øynene mot ordføreren, er det andre sentrale aktører som forsøker å gå i ett med tapetet. Den ellers så taleføre Sp-toppen fra Tromsø, landbruksminister Sandra Borch, er ikke å få tak i. Det har partilaget som løftet henne opp og fram, Tromsø Senterparti, mildt sagt bitt seg merke i. Det er umulig å la være: Partiet kollapser, både lokalt og nasjonalt.

Trusselen om kollaps henger også over selve lokallaget. Sentrale medlemmer vurderer åpenlyst å melde seg ut av partiet i Tromsø. Splittelsen mellom de som fortsatt støtter bompengeprosjektet, og de som vil skrote det, går tvers gjennom partiet, helt opp til ledelsen lokalt. Mens varaordfører Marlene Bråthen nylig har uttalt at Tromsø må være «takknemlige» for at regjeringen vil forhandle med oss, sitter det partikolleger av henne og fråder over hva deres egen gallionsfigur lirer av seg i avisen. De vil slett ikke ha bompenger, i alle fall ikke slik prosjektet nå utvikler seg.

Splittelsen i Senterpartiet truer ikke bare posisjonen til Marlene Bråthen. Den har også potensial i seg til å true den rødgrønne flertallskonstellasjonen. Hvis flertallet mot bompenger i Senterpartiets lokallagsstyre er det som er representativt for den brede meningen i partiet – noe som slett ikke er usannsynlig – er det en høyst reell mulighet for at partiet til slutt må snu også i kommunestyret.

Gruppeleder Mats Hegg Jacobsen varslet allerede i juni at Senterpartiets støtte til bompenger henger i en tynn tråd. Fredag åpnet også Bråthen selv for en diskusjon om å trekke støtten. Hun kalte det «naturlig». Hvis partiet gjør helomvending i spørsmålet i det kommende valgåret, samtidig som bompengeinnkrevingen settes i verk, setter de Arbeiderpartiet i en forferdelig posisjon. Spørsmålet er om Ap kan tåle det, og ikke minst om Senterpartiet kan fronte snuoperasjonen og samtidig stå i det rødgrønne samarbeidet.

Bompengeprosjektet er så sentralt i kommunen fremover, og behovet for samlet, forutsigbar og forståelig kommunikasjon om bypakken er så viktig at det er vanskelig å se for seg hvordan samarbeidet kan tåle en partner som kjører «Frp-trikset» i en slik situasjon, et opposisjonsparti i egne rekker. Wilhelmsen er heller ikke flegmatisk som Erna Solberg. Han vil neppe tillate at hans egen varaordfører jobber for å rive i stykker et av de viktigste prosjektene i kommunen, et prosjekt han har satt sin egen ære i spill for å få gjennomført, samtidig som støtten blant byens innbyggere rakner.

Det siste er det som virkelig er trasig med gårsdagens havari. Folk i Tromsø har måtte se på at byens politikere får landsdelshovedstaden til å fremstå i et latterlig lys. Som en lettvekter. Det er rett og slett flaut. Det politiske spillet og all usikkerheten om prosjektet er utmattende.

Dette teateret tjener til syvende og sist ingen. Byen er vanæret.